Opprør via piratradio

Radiopiratene" har gått fra hørespill til film og byr på grei nok spenning og moro et sted mellom "Olsenbanden jr." og "Svein og Rotta".
Langfilmdebutant Stig Svendsen har utdannelse innen grafikk og tegneserie, med bakgrunn fra storyboard-tegning. Gunnar Germundson har skrevet manuset etter sitt eget hørespill, og de to skal takke et godt lag med skuespillere for at det går såpass bra som det gjør: Fridtjov Såheim er pappa Granneman som flytter hjem til et forfallent hus i barndomsbygda sammen med sønnen, Gard B. Eidsvold er bygdas kontrollerende lokalradiosjef, Per Chr. Ellefsen er nerdete advokat – og ikke minst er "allestedsnærværende" Henrik Mestad motorsykkelrocker på felgen.
Hva disse personene har med hverandre å gjøre? Nyinnflyttede Karl Jonathan (Anders Hermann Clausen) og den nye venninnen Sisseline (Helene Gystad) er i sentrum for begivenhetene – i en bygd som er gjort om til et striglet og overbeskyttet samfunn der alle barn må gå med hjelm, hvor det ikke er lov å løpe osv. De to vennene oppdager ved en tilfeldighet utstyret til en piratradio, og dermed starter opprøret – i form av overstyrende sendinger fra "verdens farligste radio". Og selvsagt er ikke alle i bygda slik de ser ut til å være…
Svendsen og Germundson sliter litt med å etablere historien og få farten opp, men etter hvert vokser "Radiopiratene" til en OK actionfilm som etter alt å dømme vil treffe den unge målgruppen godt. Flere av de mer eller mindre karikerte typene er gode, og dramatikken skrus greit sammen – såpass at vi tilgir en og annen lettvint løsning.
Men hvorfor i all verden kan det ikke jobbes bedre med diksjonen – ikke minst hos de to sentrale barna? Eller hva med en opprørsk rap der deler av teksten forsvinner i støy?
Sven Grotdal
Hvorfor i all verden kan det ikke jobbes bedre med diksjonen?