Sterkt og tett drama fra norsk bygd

Sara Johnsen. Merk deg navnet. Nyutklekket fra Filmskolen på Lillehammer går hun hen og lager en så godt som helstøpt film om sorg, fortrengning og veier ut.
To dødsfall er utgangspunktet for dette stramme, stemningsfulle og spenningsmettede dramaet fra en vinterlig norsk bygd. Hit kommer den svenske legen Victoria for å forsøke å glemme sønnens brå død, og her blir en gutt fra bygdas flyktningmottak funnet død i snøen – etter alt å dømme drept av plogen på brøytebilen. Victoria engasjerer seg etter hvert mer enn godt er i dødsfallet, ikke minst etter at hun får et forhold til den litt akterutseilte brøytebilsjåføren Kai, som er mistenkt for dødsfallet. Samtidig kommer hun også nærmere foreldrene til gutten, og gradvis kommer både hennes egen og deres tragedie for en dag.
Det er med andre ord under overflaten det aller meste av dramaet i "Vinterkyss" utspiller seg. Sara Johnsen og hennes team (fra Filmskolen det også) dveler på ypperlig vis ved disse vesentlige stemningene, mens selve historien fortelles så stramt at det er en fryd. Annika Hallin har et ansikt som ber om å bli filmet nært, der det bærer i seg hele spekteret fra tilgjort styrke via nølende usikkerhet til bunnløs sorg. Kristoffer Joner er akkurat så sjarmerende og på samme tid sårbar som han må være i utviklingen av et forhold der mye handler om å klamre seg til hverandre. Og også rundt dem er typegalleriet godt håndtert.
Med til den gode filmopplevelsen hører dessuten musikkbruken, ikke minst valget av Leonard Cohens "Halleluja" – vakkert og sårt sunget av den altfor tidlig døde (!) Jeff Buckley. Låten henger igjen lenge etter at du er ute av kinoen – som også bilder og stemninger fra filmen gjør det.
Sven Grotdal