Sterkt, sårt og knallbra

Merk deg navnet: Matias Armand Jordal. "Sammen" er sjeldent godt gjennomført drama.
Norsk film er i siget. Kvantiteten er det lenge siden det har vært noe å si på, og her er et eksempel på at også kvaliteten kan holde godt mål.
Matias Armand Jordal (jada, det er sønnen til Frøydis og Helge!) er både manusforfatter og regissør for et sårt, sterkt og medrivende drama om sorg og andre reaksjoner etter at familiens knutepunkt blir brått revet bort. Og langfilmdebutanten gjør det med bravur.
Det er mamma Kristine som blir utsatt for en meningsløs trafikkulykke når pappa Roger og Pål på 12 er på vei fra Drammen til Gardermoen for å dra på ferie til Tenerife. Roger introduseres raskt som en tøff mann med en usikker kjerne, og når Kristine dør (ikke uten skyldfølelse for Roger), havner han gradvis og ettertrykkelig i grøfta. En psykolog ville kanskje sagt at han har lite kontakt med seg selv; han driver i hvert fall uærlig fortrengning og unnvikende virkelighetsflukt i selvdestruktiv kombinasjon. Og den som må lide, er Pål - såpass at pappa selv kobler inn barnevernsvakta!
Mer skal ikke røpes av et handlingsforløp som gjør stadig mer vondt - fram mot den forløsningen du stadig mer ønsker må komme.
Matias Armand Jordal kunne havnet i grøfta han også, men han har klart å skape et drama som tvers igjennom er troverdig, også rent menneskelig sett. Og som han tidligere har vist i sine gode og prisbelønte kortfilmer: Han kan personinstruksjon bedre enn de fleste her til lands.
Fridtjov Såheim leverer sin beste rolle til nå som Roger, en mann du vekselvis betrakter med forakt og sympati. Den unge filmdebutanten Odin Waage matcher ham ypperlig som Pål, en gutt som gjør sitt beste for å ta det ansvaret faren ikke er i stand til, og som må gjennomgå langt mer enn han bør.
Med i det gode bildet høres også et sett biroller som alle er til å tro på, og Matias Armand Jordal er ikke redd for verken å gå tett innpå personene eller dvele ved dem underveis. Og aldri, aldri, lures vi over i sentimentaliteten. Når tårene kommer, er de ektefølte. Resultatet er et modig og menneskelig drama med nyanser og kvaliteter på nivå med både "De usynlige" og "Sønner" - og det sier ikke lite.
Modig er også musikkvalget, der filmens kanskje aller såreste punkt kontrasteres med Bukkene Bruses "Gut", med Arve Moen Bergsets inderlige stemme i storslått religiøs, norsk folkemusikk.
Håp finnes det alltid …
Sven Grotda