Filmeffektenes mester

Titlene varierer fra «digital artist» til «cg supervisor». Men Daniel Lemmon har hatt fingrene i noen av de visuelt mest grensesprengende Hollywood-bidragene i moderne tid. «Ringenes herre», «I, Robot», «King Kong» og – ikke minst – «Avatar» pryder alle CV-en hans.

Supersjimpanser

I år har han konsentrert computerkreftene om «Rise of the Planet of the Apes» (også kalt «ROTPOTA»), som slippes på DVD og Blu-ray 4. januar. Kjapt levert snakker vi om regissør Rupert Wyatts visjon av hvor supersjimpansene i Pierre Boulles 60-tallsroman, og de resulterende filmene, kom fra.

– Jeg har alltid elsket science fiction, og «Apenes planet» var en av de store, sier Lemmon under Europa-lanseringen i London.

– I oppveksten, som filmskaper in spe, var jeg alltid fascinert av hvordan de fikk til spesialeffektene. Det jeg virkelig ville finne ut av, var hvordan jeg kunne lage mine egne.

«Mocap»-mester

Ifølge studioet er «ROTPOTA» den første «live action»-filmen som forteller historien fra synsvinkelen til et sansende dyr. Andy Serkis låner fysikk til Caesar, en liten hjerteknuser som reddes fra forskning, men som snart vokser seg egenrådig og kranglevoren. Nøkkelen er såkalt «mocap»-teknologi.

– Prosessen dreier seg om å plassere skuespilleren i et miljø der du kan fange samtlige bevegelser og ansiktsuttrykk så detaljert som mulig, og så overføre dem til en dataskapning, forklarer Lemmon.

I så måte er han glad han har Serkis, verdenskjent for innsatsen som Tolkien-figuren Gollum, til disposisjon.

– Han skaper minneverdige skikkelser og har et fantastisk utseende. Selv når han har på seg den nødvendige «pyjamasdrakten», blir du dratt mot fjeset hans, og det er gull for oss. Vi trenger nesten ikke endre noe. Det gjør jobben vår betraktelig enklere.

Guffen gullbro

Mindre enkelt er det å gi slipp på et prosjekt, innrømmer Lemmon. Fordi teknoutviklingen går så fort, dukker det stadig opp redskaper som kunne gjort verket hakket hvassere.

– Hver gang jeg møter en deadline, skulle jeg ønske jeg hadde to måneder til på meg. Et problem med å være så tett på arbeidet sitt, er at det er vanskelig å vite når du er ferdig, og hvordan du best investerer begrensede ressurser. Både på «Avatar» og denne produksjonen valgte vi å fokusere på nærbildene, på å få mimikken så bra som vi kunne. Hadde vi hatt mer tid, skulle jeg gjerne gjort mer på andre fronter.

– Hva var de vanskeligste scenene her?

– Sekvensen på Golden Gate-brua var jammen vanskelig nok. Det var veldig varmt, noe vi ikke var forberedt på. Datasignalene ble forstyrret av hetebølgene som steg opp fra asfalten. Dessuten var settet utrolig digert, 300 ganger 60 fot. Det er sannsynligvis det største miljøet som noensinne er blitt foreviget med «mocap», iallfall som jeg har vært borti.