Tyrkisk sjelefred

– Hey, be careful! En turist trekker meg til side idet to hestedrosjer kommer dundrende side om side oppover asfaltveien.

Rekreasjon

Prinseøyene er istanbulernes populære rekreasjonsområde.

Når sola skinner, presser folk seg sammen på ferjene ut til øyene for å bade, sole seg, gå tur eller spise lunsj i det fri.

Som et fripust fra en hverdag fylt av eksos og rushtrafikk, lokker øyene med måkeskrik og bilfrie gater. Uten at det nødvendigvis gjør det trygt å gå midt i veien.

På de største øyene er hestedrosje et populært transportalternativ, og kuskene liver gjerne opp de sedvanlige sightseeingrundene med kappkjøring i oppoverbakkene. Selv på bilfrie øyer kan møteulykker forekomme.

Eksilområde

Kristin Könitzer, som er utvekslingselev i Istanbul, mener trafikksituasjonen tross alt er bedre enn inne i byen.

– Her kan man sykle, det er umulig der inne. Man vil ikke dø på den måten, sier hun, der hun har tatt en pause på en kafé i bakkene på vei mot øyas hovedattraksjon, klosteret Ayia Yorgi. Mens den ene turisten etter den andre peser oppover eller suser nedover bakkene på sykkel.

De fleste øyene har store områder dekket av skog, som er populære for piknik og sykkelturer.

Strendene er også populære, men kan på ingen måte sammenliknes i størrelse og kvalitet med de strendene nordmenn vanligvis reiser til Tyrkia for.

– Så fort man får de første soldagene om våren, virker det som om alle plutselig skal ut hit, fortsetter Könitzer. Selv har hun tatt med seg en gjeng venner fra Tyskland.

I eksil

Øyene har ikke alltid vært et sted folk reiste frivillig. Prinseøyene har ganske riktig fått navn fra sine rojale beboere. Men det var langt fra ferie prinsene reiste hit for.

Kongelige og andre brysomme prominente personer ble rett og slett tvunget i eksil på øyene under det bysantinske riket. Senere ble også den ottomanske sultanens familie sendt hit i eksil.

Øyenes historie som eksilsted stoppet ikke der:

I likhet med Norge var også Prinseøyene et av stedene den russiske politikeren Trotskij oppholdt seg. Huset som var hans hjem i over fire år, fra 1929 til 1933, står der fremdeles.

Arbeidsplass

Den beste tiden å besøke øyene på, er våren og høsten. På solfylte helgedager må du være innstilt på klaustrofobiske tilstander på ferja og svært kort avstand til sidemannen på stranda.

På vinteren skjer det motsatte. Folketallet på øyene er lavt.

Og når vind og kulde fra tid til annen tvinger ferjeselskapene til å innstille alle avganger, kan du være sikker på å ha god plass langs turstiene, og god mulighet til å kjenne på den særegne følelsen av ensomheten som en vandring mellom forlatte feriehus kan gi.

Ensomhet er det også anledning til å oppleve hvis du velger å bli når den solfylte søndagen brått avbrytes av kraftig regnskyll. Mens alle andre styrter mot første ferjeavgang.

Avslappende

Fordelen med å stå som sild i tønne om bord, er at det er lett å komme i kontakt med sidemannen.

– Jeg har reist fram og tilbake her nesten hver dag i tjue år, sier Bülent Sarikaya, som jobber som kelner på en av de mange fiskerestaurantene.

– Men jeg blir ikke lei. Så fort jeg ser øya fra ferja, blir jeg rolig. Jeg er som istanbulere flest: Har jeg en fridag, kan selv jeg som arbeider her ute, velge å ta turen ut hit.

Prinseøyene

Gruppe på ni øyer i Marmarahavet rett utenfor Istanbul.

Büyükada: Den største av øyene, og også den øya med flest severdigheter. Øya har flere historiske bygninger.

Heybeliada: Den nest største øya. Severdigheter er blant annet marineakademiet grunnlagt i 1773, klosteret Haga Triada, og Kamariotissa som er den eneste gjenværende bysantinske kirken på øya.

Burgazada: Den tredje største øya, med to kilometer fra kyst til kyst. Største severdighet er museet i hjemmet til forfatteren Sait Faik Abasiyanik.

Kinaliada: Ligger nærmest det europeiske fastlandet, og var derfor den som mest ble brukt for folk i eksil. Inntil nylig var det stort sett armenere som tilbrakte feriene her.

Sedef: Har kun rundt hundre hus, og foruten en liten strandlandsby er det meste av øya privat område.

Yassiada: Under det bysantinske riket ble politiske fanger sendt hit i eksil, og fremdeles finnes fire underjordiske fangehull. Øya ble igjen tyrkisk i 1923. Populært sted for dykkerskoler.

Sivriada: Er for tiden ubebodd, men man kan fremdeles se ruinene av bebyggelse, blant et kloster og en sisterne bygget av bysantinerne på 800-tallet.