Et maleri reiser hjem

Hans far gjorde mer enn å bestyre det lille samfunnet ved Husvik Harbour, hvor norske hvalfangere hadde sin egen base på en utpost mot Antarktis. Han malte også. Og maleriene ble spredt rundt på veggene til både bestyringshuset og den lokale kinoen.
Men en dag i 1960, når hvalfangsepoken ebbet ut, forlot det siste maleriet øya Syd-Georgia.

Ringen sluttes

Det er likevel mye som er i ferd med å våkne igjen. For andre gang på to år ruster man i Sandefjord seg opp til en ekspedisjon til pingvinenes rike. Nils Erling Olsen benytter anledningen til å slutte en sirkel med sitt maleri:.
– Bildet inneholder alt jeg synes er viktig: min familie, i form av min søster Unni, hvalen og transportbåten sier Nils Erling Olsen d.y.
Og maleriet skal vende tilbake. Tilbake til de nå nedribbede veggene hvor hans far, med samme navn, og så mange andre vestfoldinger, en gang drev sitt virke fram til den siste sesongen i 1961.

Fem glade herrer

– Det er fælt å komme tilbake fra guttetur med vondt i rumpa, hva?
Fem menn ler høyt inne i et rom ved siden av. En episode fra forrige ekspedisjon til Syd-Georgia, hvor den ene deltakeren havnet i ei steinrøys, vekker latter.
Humøret vil komme godt med når de om tre uker reiser av gårde med den kalde og vegetasjonsfattige øya Syd-Georgia som mål. I rundt en måned skal de fortsette med å pusse opp den gamle bestyringsvillaen.
Tre var med forrige gang, to av dem ikke:
– Dette er en sjanse man bare får en gang i livet, sier "førstereisgutt" Colin Poole.
– Dette er Antarktis' svar på Serengeti! Opplevelsene er helt utenom det vanlige. Man vasser jo nærmest i sel og pingviner, sier "andrereisegutt" Hans Kristian Røkenes, med en referanse til Tanzanias berømte nasjonalpark.

En badekardrøm

De fem har også mer enn personlige opplevelser i sikte når de drar ned. Ved siden av å pusse opp bestyrervillaen i Husvika – og henge opp Nils Erlings maleri – slik at forskere og andre kan bo under mindre "kummerlige forhold" som de sier, skal de også utføre restaureringsarbeid på "Shackleton-huset" på Strømness. Her kunne den britiske polfareren, etter å ha kjempet seg gjennom ingenmannsland, ta sitt første bad på tre år.
Det var i 1916. Men badekaret står der ennå
– Kanskje jeg må ta et bad der jeg også, spøker Henrik Kulms.
– Ja, du får ikke meg til å bære opp vannet i så fall, sier Thorfinn Myhre.
– Se her nå. Hvis du bærer opp vannet, mens Henrik bader, skal jeg stå nede og ta bilder av når han raser ned gjennom taket, foreslår Colin Poole.
Og latteren bryter ut på ny.

Mer enn et malerisk farvel?

Tilbake i det andre rommet: Ekspedisjonen rører opp mange minner for de to gamle sjømennene.
– Det er moro at de holder det ved like der nede, sier Nils Erling.
Han og Lars Kristian Haugberg sitter og minnes tiden de begge har tilbragt på Husvik.
– Dere skulle ikke ha dratt nedover en tur dere også, da?
– Jeg tror jeg har mest lyst til å huske Husvik Harbour slik det var da jeg var ung. Nå er alt blitt så nedslitt. sier Haugberg
– Ingen tur altså?
– Tja ... vi får vel se Nils Erling?
– Ja. Får se om helsa holder.
– For vi ville reist for oss selv, vi?
– Ja. Og jeg ville ha vært der en måned. Minst.
Dette er Antarktis' svar på Serengeti!
Hans Kristian Røkenes