– Ikke noe å ta vare på

– Jeg synes det er meningsløst av uansvarlige politikere å ombestemme seg. Reidar Kristoffersen og hans familie kjøpte huset under forutsetning av at det skulle rives. Så ombestemmer politikerne seg etter mange år og dytter hele regningen over på gårdeieren. Det er meningsløst, sier Bjørn Thorsen.
Han var innom sammen med kona Alfhild.
Ekteparet mener at folk må få lov til å gjøre med huset sitt som de vil – særlig når man har lovet familien at det kunne rives tidligere. Hvis kommunen går inn for bevaring, så mener Thorsen at politikerne også må være med på å betale regningen.

Tar ikke ansvar

– Jeg synes det virker som om politikerne ikke tar ansvar i denne saken. Det blir jo helt galt å gi hele regningen til en mann som opprinnelig fikk lov til å rive huset. Det var på det grunnlaget hele gården ble kjøpt, sier Thorsen.
Han presiserer at han ikke er imot å bevare gamle hus, rent generelt. Men Linaaegården hører ikke blant dem.
– Man er altfor sent ute med bevaringstiltaket. Dette huset er ikke noe å ta vare på, ettersom det ikke er gjort noe med det på veldig mange år. I tillegg har eieren framsatt en rekke forslag om hva man skal gjøre med gården, og prøvd å legge forholdene til rette på flere måter. Samtlige er blitt avvist, sier Thorsen, og rister på hodet.

13 prosjekter

Kirsten Graneng har jobbet 17 år i forretningen til Kristoffersen, den gangen de drev butikk i det som på folkemunne kalles Linaaegården.
– Jeg irriterer meg over behandlingen av Kristoffersen, sier Graneng.
Reidar Kristoffersen, en av fire søsken som eier gården, var svært fornøyd med besøket da han holdt åpent hus. Inne i lokalene hadde han hengt opp alle prospektene som kommunen har avvist ett etter ett.
– Her kan du se planene over 13 prosjekter som ikke er blitt realisert, sier Reidar Kristoffersen og peker.

Fikk mye støtte

– Hva sier folk til deg?
– Samtlige jeg har snakket med har vært fly forbannet over den behandlingen familien har fått i kommunen. Jeg føler at folk ubetinget står på vår side i denne saken, sier Kristoffersen.
Selv kaller han det fortvilende at familien ikke får anledning til å gjøre noe med eiendommen – som alle kan leve med.
– Har du ikke snakket med noen som ønsker å bevare gården og restaurere den?
– Ikke én eneste en har sagt "ta vare på denne", sier Reidar Kristoffersen.
Hans far hadde lov til å rive gården, og hadde planer om å gjøre det på 70-tallet. Men skrantende helse gjorde at det store prosjektet ble utsatt.

Jeg irriterer meg over behandlingen av Kristoffersen.
Kirsten Graneng