Liv i rus og svindel

– Det er nok mange nå, som ser dette eller leser boka, som vil føle seg totalt bedratt.
På 80- 0g 90-tallet levde Olaf Olsvik høyt, bokstavelig talt, på salg av klær, med base i Sandefjord. Men under den tilsyne- latende plettfrie fasaden skjulte han avhengigheten til piller og etter hvert kokain. Når rusen til slutt krevde 100.000 kroner i måneden, kunne det heller ikke finansieres på lovlig måte.
Han ble en svindler; og han bedro ikke bare i forretninger, men også sine nærmeste og venner.
I boka "Rus og Rolex", som kommer ut i disse dager, forteller han sin historie, ført i pennen av journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr. Det er en fortelling om jakten på penger og suksess, ville røverhistorier, biler, båter, prostituerte og bedrag.
Og om leger som uten altfor mange spørsmål, eller mot betaling, ukritisk skriver ut resepter på vanedannende medisiner.
Det er dette Olaf Olsvik nå tar et oppgjør med; både med sin egen rolle og hvor vanlig rusmisbruk er i næringslivet.
Allerede tidlig i tenårene begynte han å stjele.
– Jeg hadde jo et mål om å tjene penger og ser et mønster, der jeg brukte talegavene mine. Men det forklarer, eller unnskylder, ikke rusmisbruket.

Påvirket av miljøet

Etter oppvekst på Vestlandet flyttet Olsvik, da 16 år, med familien til Sandefjord. I dag ser han ikke bort fra at miljøet i Sandefjord, med blant annet hvalfangsten og Anders Jahre som bakgrunn, påvirket ham til å ville lykkes i jakten på suksess og penger. På 80-tallet kom han også i kontakt med Ole Christian Bach.
– Vi delte kontorlokaler på Pindsle, og jeg visste at det han drev med, var et luftslott. Men både han og andre spilte på folks grådighet, og ingen ville innrømme at de puttet penger inn i systemet til Bach.
– Gjorde du det?
– Nei. På seg selv kjenner man andre.
Men det var ikke pyramider som falt, champagne eller man-gel på suksess, som gjorde Olsvik til en rusmisbruker.

De første pillene

I 1987, etter hans første skilsmisse, fikk han diagnosen "lettere deprimert" av legen – og en resept på Vival, med ønske om god sommer. Olsvik selv følte seg ikke deprimert, bare overarbeidet og med søvnproblemer.
– Jeg legger ikke skylden på legen, men tenk om han i stedet hadde spurt om jeg trengte noen å snakke med, sier han i dag.
15 år senere kom han til seg selv etter en bilulykke. På sykehuset fortalte han for første gang om årene med rusmisbruk. Deretter startet den lange og vanskelige rehabiliteringen. Midt i denne prosessen måtte han også sone en dom for katalogsvindel.
Og viktigst av alt; han traff igjen en tidligere kjæreste, Margit, som han nå er gift og har en sønn med. Sammen driver ekteparet Mestringshuset i Vegårshei, et rehabiliteringstilbud til rus- avhengige. Han er også forsonet med sin første sønn.
Lenge før boka var påtenkt, gikk Olsvik ut i media og fortalte om utstrakt bruk av rusmidler i næringslivet. Etter hvert ble han også invitert til seminarer.
Våren 2007 skulle han holde et foredrag på BI i Sandefjord – og var nervøs.
– Den dag i dag liker jeg ikke å gå i Sandefjord. Jeg skammer meg over det jeg har gjort. Ikke at jeg er redd at noen skal ta meg, men jeg sitter ikke på Torvet og tar en kaffe.
Etter en kort tenkepause – pausene er hele tiden korte i samtale med Olsvik – legger han til:
– Det er kanskje det jeg burde gjøre. Kanskje det er det siste steget.
Jeg hadde jo et mål om å tjene penger.
OLAF OLSVIK