Det er historieløst å rive

Planutvalgets "ja" til riving av Rådhusgata 10 – den såkalte Linaaegården – har bragt en langvarig og allerede het debatt til stormfulle høyder. Steilt mot hverandre står eieren av eiendommen, Kristoffersen Invests, ønske om å rive for å bygge nytt mot bevaringsinteressene. Også mellom de to ytterpunktene er engasjementet stort, og speiler sakens betydning.
For eieren vil det trolig få store negative økonomiske konsekvenser om gården må bevares – og renoveres. Mens bevaringsinteressene påpeker blant annet eiendommens historiske verdi som kulturminne.

Et sentralt punkt i argumentasjonen for å få tillatelse til riving er en reguleringsplan for det aktuelle kvartalet, datert 10. september 1956, og som det fra kommunens daværende bygningssjef, T. Gãrtner, henvises til i et brev til de nåværende eieres far, Arne J. Kristoffersen, i forbindelse med bygningsmessige tiltak i naboeiendommen, Storgata 7, i januar 1957.
Haken ved det argumentet er at det i nyere tid fra kommunens planavdeling er redegjort for at området Rådhusgata 10 ligger i er uregulert – at det ikke finnes noen vedtatt reguleringsplan som sier at bebyggelsen her kan/skal rives. Slik Kristoffersen-familien åpenbart har trodd – og forholdt seg til – i 50 års tid.

Det setter saken i et helt spesielt lys. Både fordi prisen for bevaring/renovering vil bli høy, men i enda sterkere grad fordi eiendommen utgjør en svært viktig del av et sjeldent kulturminne i byen vår: Et kulturminne som utgjøres av helheten i det gamle trehusmiljøet på sørsiden av Rådhusgatas østre løp.
Var det ikke nettopp for å bevare denne type miljøer og minner at bystyret 27. mai 1999 vedtok det såkalte "strategidokumentet"? Hva var det politikerne mente med følgende vedtak?
1) Å legge en moderat endring til grunn for byutviklingen
2) Bevare kulturminnemiljøene i de gamle trehusmiljøene
3) Bevare svært viktige kulturminner og bygningsmiljøer
4) Synliggjøre og bevare viktige epoker i byens historie.

Argumenter for et nybygg – i fem etasjer – skjønner jeg godt fra eierne, men når andre forsøker å "rettferdiggjøre" en slik utbygging med at det blant annet "vil passe godt inn i omgivelsene", "vil bidra til liv i denne delen av sentrum" og "være en seier for fornuften" gremmes jeg.
Å rive – og bebygge Rådhusgata 10 som planlagt – vil være å ødelegge den delen av miljøet hvor Rådhusgata 10 spiller sin viktigste rolle (det bakenforliggende trehusmiljøet), det vil være å "mure igjen" muligheten for å gjenskape en sårt tiltrengt "grønn lunge" i denne delen av sentrum og det vil bekrefte historieløsheten. Det er allerede revet for mye og bygget for høyt i Storgatas smale gateløp, et av byens eldste og viktigste.

"Hodepinen" ved bevaring er regningen. Derfor gjentar jeg forslaget jeg fremmet på denne plass i september i fjor om et "spleiselag" mellom eierne og kommunen. For eksempel etter mønster fra opprustningen av Jernbanealleen – og kostnadsfordelingen mellom kommunen og gårdeiere/næringsdrivende der. Et pustehull tilrettelagt og åpent for allmennheten på hjørnet Rådhusgata/Storgata bør kunne inngå i et byutviklingsprosjekt. Det skjedde i forbindelse med opprustningen av Jernbanealleen, og det kan også trekkes paralleller til andre prosjekter kommunen har bidratt til å finansiere de siste årene.
Ordføreren åpner "døra på gløtt", lover klokelig ingen ting, men sår håp om at spiren kan bli til en løsning som alle parter kan leve med.

Og "til å leve med" forutsettes bevaring av Rådhusgata 10. Kunnskapsrike representanter for Foreningen Gamle Sandefjord (FGS) og Sandar Historielag kan tidvis sikkert fortone seg "masete" for dem som vil rive og bygge nytt og høyt, men takk og pris for at bevaringsforkjemperne orker å ta stadig nye kamper.
Det er fristende å henge seg på et utsagn om at "det er allerede revet nok her i byen". I så måte skal man ikke stort mer enn et drøyt steinkast lenger øst i Rådhusgata (vis-à-vis Hvalfangstmuseet) for å minnes historieløsheten da "Ebbesengården" ble revet – for å gi plass til en bensinstasjon!

For Rådhusgata 10 lever fortsatt håpet om at fornuften kan seire, men det begynner å haste. For blant annet å bevare de gamle trehusmiljøene, kulturminner og synliggjøre epoker i byens historie. I det bildet spiller Rådhusgata 10 en viktig rolle. Og så kan de av oss som heldigvis er blitt gamle nok til å huske idyllen fra Kristine Harris Hansens have håpe at noe av den kan gjenskapes som bonus.

I Bevaringsplakaten, utarbeidet til byens 150 års jubileum i 1995, ble Rådhusgata 10 gitt høyeste gradering – sammen med Storgata 20 (Landstadsenteret), Storgata 27 og naboeiendommen Rådhusgata 8. Plakaten er ikke noe juridisk bindende dokument, men et samlet bystyre tok i hvert fall saken "til etterretning".
Hva mente politikerne med det? At plakaten skulle skrus ned igjen , bygningen rives og erstattes av en betongkoloss?
Og ønsker Høyre med det å la Arbeiderpartiet stå igjen som byens fremste forsvarer av en verdikonservativ politikk?
Forhåpentlig ikke.

Jaffen på lørdag