Hva skal vi med storkjøkken?

INNSPILL
Aud Karin Byholt, seksjonsleder helse- og sosial, Fagforbundet Vestfold


Mat og ernæring er en viktig del av folks liv – og er en kilde til helse og livsglede. Nærhet til mat og fagpersoner gir kvalitet og økt trivsel for dem som bor på institusjon. På et lokalt kjøkken blir det lettere å få kjennskap til beboernes ønsker og behov. Alternativet er et sentralkjøkken hvor pasientene blir et nummer i en rekke. Pleietrengende eldre fortjener mer enn det.

Mat er forebyggende og gir en helsegevinst vi ikke har råd til å gå glipp av. Sentralisering av matproduksjonen skaper mange begrensninger når det gjelder utvalg, kvalitet og imøtekommelse av individuelle ønsker og behov. Samtidig finnes det heller ingen dokumentasjon på at sentralisering er mer kostnadseffektivt. Så hva skal vi da med storkjøkken?

På mange sykehjem og andre institusjoner begynner vi nå å se de negative effektene ved sentralisering. Flere kommuner har nå tatt konsekvensen av dette, og har gjeninnsatt kjøkkenet som hjertet i huset. Oppland-kommunene Gran og Østre Toten tok nylig dette kloke valget. Ernæringsfagarbeidere i Oppland kan melde om stor glede på institusjonene når maten lages der den spises.
Beboerne gleder seg over matlukt og ferskere og mer velsmakende mat. Her i Vestfold har kommunene tidligere valgt forskjellige løsninger, men er nå på veien tilbake til forberedelse av mat på institusjonene. Dette er en utvikling vi ønsker velkommen.

Tilberednings- og oppbevaringsteknikker for mat har utviklet seg sterkt i løpet av få år. Maten fra sentralkjøkken trenger derfor ikke å være kvalitativt underlegen – rent ernæringsmessig – enn det som lages lokalt. Og det hjelper ikke om Astrid får verdens beste pleie og medisiner dersom hun ikke får næringsrik mat som forebygger og reparerer.
Men det hjelper lite at maten er gjennomtestet, hvis den som skal spise den ikke har lyst på maten. Lukten av mat på huset gir matlyst i seg selv – og det kan i mange tilfeller bli avgjørende for om beboerne får i seg den næringen de trenger. Hvis Astrid på 85 har lyst på god gammeldags fiskegrateng, hjelper det lite at det kommer næringsrik og god ungarsk gulasj på bordet.

Vi i Fagforbundet mener folk som bor på institusjon skal kunne spise den maten de liker. Dersom Astrid aldri ser den som lager maten, er det små sjanser for det. Hvis kokken derimot befinner seg på samme hus, kan ønsket om fiskegrateng bli hørt. Det gjør Astrids livskvalitet og helse bedre.

Mat og ernæring er helt avgjørende for mennesker som rammes av sykdom og som er avhengig av andres omsorg og behandling. De fleste er enige i det, men dessverre skjer det altfor ofte at mat og ernæring blir degradert til å være en støttefunksjon. Institusjonene er best tjent med å holde eget kjøkken – ikke at maten masseproduseres på et sentralkjøkken.