Kulturelt mangfold viktigst

INNSPILL

Bente Damhaug, daglig leder, og Ragnar Aamodt, prosjektleder,
i Hubro Litteraturhus & Kafe

Sandefjords Blad har dratt i gang en viktig dialog. Samtidig er det en fordel at vi drøfter sak og utvikling uten at vi fyker i strupen på hverandre. Det fører til at man mister fokus på hva vi vil med kulturløftet som er på gang. Vi må gjøre hverandre gode.

Hubros utgangspunkt er at Sandefjord har en kulturgrunnmur som er solid. På den skal det bygges videre og vi må sammen gi de eksisterende kulturhus et par nye etasjer og et innhold som garanterer for mangfold og tilgjengelighet for alle. Det er et blindspor å gå inn for et nytt Kulturhus i mangemillionersklassen. En slik mastodont kan rasere økonomien for resten av kultursektoren. God kulturøkonomi er det ikke, og mer kultur blir det heller ikke. Dessuten har Larvik fått et flott kulturbygg nettopp, og veien dit er ikke lang for folk i Sandefjord. Larvik trenger besøkende, gud bedre, for sitt hus. Sandefjord bør gjøre noe annet!
Hubro har 17 aksjonærer som alle har bred tilknytning til kultur og kunst og de fleste har det som næring.

Aksjonærene er en garanti for at Hubro tilfører Sandefjord og regionen, samarbeidspartnere og kollegiale miljøer bred kulturerfaring og dermed et bredt nettverk av kompetanse innen utøvende kultur, kunst og miljø og næringsutvikling knyttet til dette. Aksjonærene deltar aktivt i Hubros utøvende virksomhet, prosjekter og arrangementer. De er mildt sagt ikke ”vanlige” aksjonærer, men tror på kommersiell kulturøkonomi. Kultur som næring er for øvrig helt i takt med Kulturmeldingen som regjeringen la fram i 2003 og som gjelder fram til 2014. Blant overordnede perspektiver i meldingen finner vi nettopp: ”Kulturens egenverdi”, ”fremme kulturelt mangfold” og ”kultur og næring”. Hubro vil skape en ”Sandefjordsmodell” for kulturarbeidsplasser.

Hubro Litteraturhus & Kafe har utviklet et kulturelt crossover-selskap (kulturelt brobyggerselskap) hvor mange ulike kulturuttrykk bygger hverandre opp og skaper synergier innenfor Hubro-konseptet til beste for alle brukere. Samtidig understreker vi at kultur er god næringsvirksomhet. Deltagelse i kulturaktiviteter er dessuten godt for folks helse. Det er dokumentert gjennom flere forskningsprogrammer og utredninger.
Det er beklagelig at Sandefjord mangler et studentmiljø, det finnes ingen høyskole. Her har kommunen en stor utfordring. Utdannelse er god kulturpolitikk. Vi håper derfor Bjørn Simensens ”Opera-Akademi” blir ønsket velkommen til Sandefjord. Det vil gi mange synergier for andre kulturaktører i byen. Det er verdt å merke seg at Høgskolen BI har etablert utdannelse i drift av kulturorganisasjoner- og institusjoner og dermed også kulturarbeidsplasser på kommersiell basis.

På sikt bør gode krefter samle seg om å skape en kunst- og kulturhøyskole i miljøet ved Kurbadet og omegn. I tillegg til definerte utdannelsesretninger, kan man ha lokaler som leies ut til kunstnere med ulike uttrykksformer. Byens arkitekter kan vel skape et tilbygg til Kurbadet i kurbadstil for å romme disse aktivitetene.
Den ledige tomten som stadig drøftes er etter vår oppfatning skreddersydd til samlokalisering av kino og bibliotek. Dermed blir Hjertnes «fritatt» for kino og biblioteket kan få sine 4-5.000 m² som er et areal som passer en by på Sandefjords størrelse. Dagens 2000 m² er for lite, men egnet til andre kulturaktiviteter, skulle vi tro.

Grunnmuren er altså på plass, og man ser klare konturer av et kulturelt triangel: Midtåsen, Hjertnes og Kurbadet. Plusser vi på Verdensteateret som kan og bør bli et samlingssted for ungdom og yngre voksne ser vi at vi er kommet langt. Totalt sett finnes det også mange andre lokaler hvor kulturell utfoldelse skjer med støtte blant annet fra Sandefjord kommune. Initiativet som er tatt for å få laget en oversikt over alle små og store kulturhus er derfor viktig i seg selv, bare merkelig at det ikke er gjort for lenge siden.

Hubro mener det er viktig at man tenker regionalt samarbeid, spesielt i Søndre Vestfold med Sandefjord, Tønsberg og Larvik. Koblingen mellom turisme, tilbud til regionens befolkning og bruk av kultur som brekkstang i turistmarkedet er viktig, både for utvikling av nye kulturarbeidsplasser og for å skape tilleggseffekter av samarbeidet mellom kommersielle selskaper og den rike flora av frivillighetsengasjement som finnes i kommunen. Men det bør ikke skje bare med utgangspunkt i det helt lokale. Kultur er altså ikke bare kultur. En rask sammenligning med framveksten av forståelse for miljøpolitikken: Det er mer enn 10 departementer (i tillegg til MD) som har miljøposter i sine budsjetter.
Dessuten skjedde det et gjennombrudd da børsene så å si ble malt grønne med nye miljøteknologibedrifter. Kulturdepartementet har bare 0,9 prosent av statsbudsjettet. I Sandefjord er kulturbudsjettet, inkludert fritid, 4,3 prosent av kommunebudsjettet. En opptrappingsplan er et naturlig skritt å ta, men da må man ha klart for seg hvordan midlene skal brukes, og det blir spennende å se politikernes prioriteringer.

Kultur og kunst er altså god næringsvirksomhet. Det er økende forståelse for det både på regjeringsplan, fylkes- og kommuneplan og i noen andre offentlige virksomheter. At kultur er næring er som nevnt nedfelt i klartekst i Kulturmeldingen fra 2003. Det er viktig å bruke den positive holdning til handling og til å skape. Tradisjonell næring og kultur har en god gjensidig påvirkning og norsk kultur brukes da også mye i næringers eksportframstøt i andre land.

«Kunsten» er at man må evne å være både visjonær (lang planleggingshorisont) og handlekraftig i nåtid. En lokal, helst regional, kulturtenketank er en god idé hvis den ivaretar BÅDE visjoner OG fremmer forslag til handling i nåtid. Slike konstruksjoner kan lett bli rene kulturgimmicks og en unnskyldning for ikke å foreta seg noe klokt i utredningsfasen (”vi har nedsatt et utvalg”-syndromet). Men det er verdt å prøve.

Det er i dagens marked et faktisk og stort problem at banker og andre finansinstitusjoner fortsatt ikke har skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om kulturøkonomi. De evner ikke å forholde seg til arbeidsplasser bygget på kulturtiltak. Denne holdningen, eller mangel på kunnskap og fravær av engasjement, fører til at potensielle, private kulturinvestorer er tilbakeholdende. Det finnes noen gode unntak, men det er få. Finanssektoren må rett og slett ta seg sammen.



En lokal, helst regional, kulturtenketank er en god idé.