La den bli en ressurs for byen

På 1950-tallet var det en utbredt holdning i Bergen at Bryggen burde rives for å gi plass til moderne bebyggelse. På 1970-tallet ville mange i Sandefjord rive Kurbadet. "Riv ruklet!" lød en overskrift i avisen Glåmdalen i 1959 da bevaring av et gammelt og tradisjonsrikt trehusmiljø i Kongsvinger ble diskutert.
Lignende tilstander har det vært i nesten alle norske byer.

På de fleste stedene har kulturbevisste og innsiktsfulle mennesker kjempet mot den rådende tidsånd og vunnet bevaringsseire. Mange av de bevarte og rehabiliterte enkeltbygningene og kvartalene har fått nytt innhold og er blitt turistattraksjoner av stor kommersiell betydning for byen, og noe som innbyggere og øvrighet viser med stolthet til besøkende.

Der omstridte bevaringssaker har endt med slike gode løsninger, vil vel ingen tidligere rivingsvillig politiker eller utbygger i ettertid stå fram og beklage at de selv tapte og bevaringsfolkene vant. Snarere ville de vel helst glemme sitt foreldede standpunkt. Hva ville forresten bergenserne fått i stedet for Bryggen?
Her i Sandefjord har vel mange sett bilde av den vakre og bevaringsverdige Ebbesengården ved Kuffen. Den ble revet rundt 1965 til fordel for en bensinstasjon. En kortvarig næringsinteresse vant, byens fellesskap tapte.

Av og til må vi gå utenbys for å lære. For eksempel til Lillestrøm av alle steder, hvor en restaurert bygning i byens sentrale storgate ble hedret med Årets byggherrepris. –Et skoleeksempel på hvordan utbyggere kan klare å bevare bygningshistorie og arkitektur i et moderne bysamfunn, sier juryen. Videre står det i omtalen i Arkitektnytt: Bevaringen av bygningene har skapt debatt i lokalmiljøet, knyttet til om et slikt prosjekt kunne integreres i en større utnyttelse i det resterende kvartalet. Når prosjektet nå framstår i en helhetlig sammenheng, viser det seg at det tilfører kvartalet kvaliteter.
Prosjektet vil derfor uten tvil kunne være et eksempel for mange tettsteder i landet: Bevaring og rehabilitering er ikke til ulempe, men kan være premissgivende for en positiv utvikling der det eksisterende får stå med sin egenart og være med på å sette rammer for den videre utbygging.

Er det da umulig at vi kan ta til oss slike tanker i Sandefjord, og tenke oss en vellykket integrering av Linaaegården og dens omgivelser i en moderne arkitektonisk setting? Jeg stiller spørsmålet til dere politikere som nå skal avgjøre dette bevaringsverdige trehusmiljøets skjebne. Kan det tenkes at dere har tenkt tanken, men at hensynet til utbyggeren overskygger den ideelle løsningen for byen?
Det er menneskelig å tenke slik, men dere skal jo først og fremst tenke og votere klokt og helhetlig for hele bysamfunnet Sandefjord.

Jeg er klar over at utbyggeren har forholdt seg til en reguleringsplan fra 1956 som sier at husene kan rives. Sånn sett kan han hevde at dere politikere begår en stor urett ved å pålegge ham bevaring og dermed en redusert utnyttelse av tomtearealet. Men for det første må det være mulig å revurdere en uklok kommunal beslutning fra etterkrigstidens rivemani. Og for det andre må det være mulig å tenke seg en kompensasjon til utbyggeren, slik at han kan forutsette en økonomisk forsvarlig utbygging.
Kompensasjon kan innebære både et økonomisk spleiselag gjennom et spesielt byutviklingsprosjekt, slik "Jaffen på lørdag" foreslo i september 2007, og muligheter til en maksimal utnyttelse av arealet inne i kvartalet, slik Svein Lie var inne på i sitt innlegg sist lørdag.

Kjære politikere, tenk for all del alternative løsninger før dere påfører byen en uopprettelig skade gjennom et rivingsvedtak. Tenk på at Linaaegården med omgivelser kan bli en ressurs og en stolthet for byen.
Visst er saken blitt vanskelig. Nettopp derfor er det ingen skam å be om enda en utsettelse, slik at klokere løsninger for byen enn riving kan bli vurdert.