Raser mot behandlingen

3. mars skriver Sandefjords Blad en artikkel med overskriften "Sosialpenger gikk til heroin". Ja, annet er ikke å vente ved manglende medisinsk behandling. Vedkommende hadde ikke noe valg.
Artikkelen forteller om en rusmiddelavhengig som har søkt hjelp for sitt problem, men ikke fått det. Den manglende hjelpen (som den heltemodige legen Martin Haraldsen pleier å gi, såframt Helsetilsynet ikke forkludrer den humane medisinskfaglige praksisen) har tvunget den rusmiddelavhengige til å gå til illegal anskaffelse av medisinen han er så avhengig av.
Politiet arresterer han så og retten dømmer han til 10 måneders fengsel. Dette til tross for at de er usikre på soningsudyktigheten og ikke kan garantere at han blir tilbudt alternativ soning. Dette kan ikke karakteriseres som annet enn et uforsvarlig helsemessig og personlig overgrep.
Men retten anbefaler at dommen sones på en behandlingsinstitusjon. Dumskapen viser seg igjen, og vi gremmes av synet. Enhver som soner straff i en behandlingsinstitusjon, er i realiteten tvangsbehandlet.
Tvangsbehandling innebærer at det blir færre behandlingsplasser og lengre køer for dem som er motiverte for institusjonell behandling. Hva slags narkotikapolitikk er dette? Jo: En med den politisk vedtatte sykdommen rusmiddelavhengighet søker medisinsk hjelp, men isteden påføres han straff og han tvinges til en annen behandlingsform enn den han egentlig ønsker. Altså institusjonell. Kontrasten til Sylvia Brustads overdrevne bruk av ordet brukermedvirkning i sine artikler er påfallende.
Det er ikke medisinskfaglig grunnlag bak overstyringen av den eventuelle behandlingen, men rettslig grunnlag basert på manglende forståelse for problematikkens art. Vi frykter for videre utvikling av denne galskapen med tanke på den sittende regjering og deres justisminister. Knut Storberget jobber for mer tvangsbehandling ved det de kaller narkotikaprogram med domstolskontroll. Og fengselsvesenet vil da kjøpe plasser av det fra før så utilgjengelige og mikroskopiske behandlingsapparatet. Dette innebærer at behandlingsapparatet tar seg av uheldige arresterte framfor reelt motiverte.
Behandling og brukermedvirkning? I hvert fall en parodi.
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk