Sånn i forbifarten: Tilfeldigheter?

INNSPIL

Hilde Løke

Jeg bør vel ikke innrømme, at jeg ikke liker å se sport på TV. Det er vel ingen som tror meg, likevel.
Men uansett, så har jeg fått med meg, at det nylig har vært OL i Canada, nærmere bestemt i Vancouver. Det er ikke fritt for at jeg har sett litt, men da mest på landskapet rundt. For det er nemlig i Vancouver jeg skulle ha vokst opp, og bodd.
Jeg må gå 56 år tilbake i tiden. Det er litt rart å tenke på. Er det virkelig slik at våre foreldre har vår skjebne, hvis man kan kalle det, det, i sine hender? Er alt bare tilfeldigheter, eller er alt forutbestemt?

Da jeg var ganske ny i denne verden, bestemte mine foreldre seg for at de skulle flytte til Canada. Der trengte de slike folk som min far, som jobbet innen bygningsbransjen.
Alt ble ordnet, emigrasjonspapirer, med mer. De skulle dra sammen med fire-fem andre familier fra Sandefjord.
Leiligheten med deres møbler skulle overtas av min onkel og tante, og alt var klappet og klart. Men så i siste liten fikk min farmor overtalt dem til å bli i Norge.
Ja, så dermed ble ikke historien som den skulle ha blitt. Jeg bor nå her i Norge og ikke i Canada. Så derfor kan jeg skrive litt til dere om dette merkelige livet, og alle disse tilfeldighetene som skjer.
Mine foreldre har jo flyttet litt rundt omkring i Sandefjord, og har bygd hus flere ganger. Hvor man bosetter seg, bestemmer jo også hvem man treffer på sin vandring, her på jorden. Så dermed har jeg god grunn til å beskylde min venninne for det meste som har skjedd i mitt liv.
Ja, jeg er faktisk helt uskyldig, har jeg funnet ut nå.
Uten henne hadde ingen av mine barn vært til. Valg jeg tok som ganske ung, har igjen medført at flere andre mennesker fikk muligheten til å komme til jorden, mens andre ble hindret fra å komme.
Du store min tid. Dette blir verre og verre. Jeg ser det klart nå, hva jeg har på min samvittighet. Eller, rettere sagt, min venninne. Ja, nå kan du begynne å tenke etter, du også. Du kan bli ganske sjokkert, når du grunner på dette.
Ja, for eksempel, med meg; det at jeg ikke dro til Vancouver, har medført at 18 mennesker har kommet til verden på grunn av mine handlinger, enten de var gale eller riktige.
Hvor mange som skulle ha blitt til, der borte i Vancouver, hvis vi hadde emigrert, det er det ingen som vet. Men egentlig litt merkelig å tenke på. Det heter seg at vi har en fri vilje, men når jeg ser tilbake på noen hendelser i mitt liv, så er det akku- rat som om visse hendelser bare måtte skje.
Er noe forutbestemt, så det er umulig å styre unna? Det kan faktisk virke slik.

Til alle mine kjære medmennesker. Det er ikke sikkert at alt som møter deg, er så tilfeldig som det kan se ut som. Vi har fått dette fantastiske livet i gave. De fleste av oss har vel hatt den tanken, at vi er med i en større overordnet plan, og at mange av de mennesker som vi var så heldige å treffe, og som vi fremdeles treffer her på jorden, ble plassert her av en spesiell grunn.

Plutselig står det helt klart for meg, hvorfor jeg ble boende i Sandefjord og ikke i Vancouver. Det var selvfølgelig for at jeg skulle få muligheten til å treffe deg.
Ha en fantastisk dag!