Unikt miljø midt i sentrum

De fleste norske byer med litt alder har fremdeles karakteristiske trehusmiljøer bevart. Ofte er særpreget enestående for den enkelte by da lokal byggeskikk frambragte detaljer og former som ikke spredte seg langt utenfor bygrensen. Måten å komponere arkitektur på gjenspeiler likevel en felles kulturarv som gjenkjennes som stilperioder på tvers av bygrensene.

Kvartalet rundt den rivningstruede Linaagården er en slik særpreget bevart oase i Sandefjord. Her er to hovedbygninger i tett forbindelse som begge kunne vært oppført av samme byggmester. Attpåtil er hele gårdsmiljøet der fortsatt med bakbygninger, grønt og åpne rom, fra Rådhusgaten til "Pølsesvingen".
Dette bevarte miljøet ble til på den tiden Sandefjord var blitt by og burde hegnes om med stolthet av byens befolkning og ikke minst av dens politikere.

@$:Tidens stil merket disse bygningene med den slanke toetasjes hovedformen med halvvalmet tak, slakere og lettere enn den forutgående empiren. Både hovedbygninger og uthusbygninger hilser muntert med optimistisk og tidstypisk kinavipp over takskjegget. Svært mange originale og Sandefjordbestemte detaljer er bevart i dette bygningsmiljøet midt i Sandefjord sentrum, opprinnelige paneler, listverk, vindusdekor og et og annet vindu fra byggeåret.

Den elegante, utsvaiede empireinfluerte stilen kunne i grunnen godt kalles biedermeierstil slik man gjør andre steder i verden. For dette er i Biedermeiertiden her til lands. Den borgerlige, estetisk orienterte stilinnflytelse som avløste empiren i årtiene etter Napoleonskrigene – da folk var lei av politikk og krig og kjøpmannsstanden kastet seg over handel og hjemmelivets trygge fornøyelser.
Ikke lenge etter at Linaaegården var oppført skulle sveitserstilen feie slike klassisismer ut av motebildet. Drammen har etter hvert aktet sitt etter hvert mye omtalte Biedermeierkvartal på Øvre Sund. Men ikke før brannstiftelser og rivetrusler gjorde innhugg i den fine byskatten.

@$:Nå er planutvalgets flertall i Sandefjord by i ferd med å gjøre den samme uopprettelige fadesen som politikerne i Drammen nesten gjennomførte. Da vil jeg spørre disse sindige folkevalgte i Sandefjord – skylder dere ikke framtidens borgere noe som helst av byens innerste og eldste kulturuttrykk? Dere er sikkert glad i kultur, men hvor er hverdagslivets kultur? Er sanering, glass og betong viktigere enn det overleverte miljøet byens borgere ferdes i til daglig?

Sandefjord fikk bystatus i 1845. Da hadde stedet allerede en lang historie som ladested under Larvik. Borgerne som skapte Sandefjord oppførte etter hvert byens bevarte biedermeierkvartal – etter at byen frigjorde seg fra Larvik. Er Anders Jahre den eneste borger politikere i Sandefjord synes det er verdt å minnes?

Sandefjord kan med stolthet fremdeles vise til bygninger og miljøer fra forskjellige stilperioder. Nye generasjoner vokser opp i byen og tar til seg bygningskulturen som en del av den alminnelige borgerlige dannelsen. En dannelse man ellers viser til i festtaler og hyller som grunnlaget vår kultur hviler på. Dannelsen som innebærer respekt for det beste i arven fra forfedrene har funnet uttrykk i verdikonservatisme. En gang et hedersord i partiet Høyre.
I dag finner den verdikonservative holdningen i slike saker uttrykk i et bredere utvalg av partier fra venstresiden til den tradisjonelle politiske borgerlighet.

@$:Det er med stor undring jeg ser politikere som historisk har holdt den verdikonservative fane høyt hevet, nå flagger ut og omfavner investorer som lokker med gull og grønne skoger – eller riktigere, med glass og betong i de største høyder. Pytt, pytt – der røk Enerhaugen, få skitten vekk, sa oslopolitikere en gang i 1950-årene. Vi vil ha moderne hjem og rasjonell tomteutnyttelse, sa framtidens menn og kvinner den gangen.
I dag et uopprettelig framtidstap som er blitt stående som en av de historiske fadeser vi peker advarende på i dag. Politikerne som vedtok Enerhaugens utryddelse ville neppe være stolte av det i dag. Likevel er perspektivløsheten fremdeles ingen mangelvare i slike saker. Flertallspolitikerne i Sandefjord har fremdeles tid til å tenke seg sindig om og velge å vektlegge noe annet enn en eneste grunneiers private behov for å endre byens ansikt og desimere en umistelig del av denne bybefolkningens felles bygningsarv.

Ikke mange norske byer har et slikt enestående Biedermeierkvartal. Sandefjord har et unikt miljø midt i sentrum som trenger stell og omsorg for å funkle. Sett fra utsiden framstår det uforståelig at mennesker med kulturell dannelse kan hengi seg til rivningslyst i byens kanskje best bevarte kvartal fra den tiden Sandefjord utviklet sin nye bystatus.