Vi går for Storberget

Jeg trodde egentlig min venn i blindveien, sjåførlærer Waldemar Hypp, ikke bare var død, men lå i en dertil egnet urne på en av byens kirkegårder. Men den gang ei. I stedet kom han rødkinnet og trampende inn på kjøkkenet mitt i dag tidlig, med en relativ utrolig hvilepuls; vi målte den der og til en markedsverdi på 200 slag. På grunn av dette kunne sjåførlæreren bare stamme fram, at statsråd Storbergets løsning på de «småkriminelle» fritidssysler hvermannsen for tiden ble forstyrret av … Ja, disse kunne/måtte vi selv ordne opp i; politiet hadde så menn andre ting å bedrive!
Etter denne utblåsing fikk jeg endelig Waldemar til å ta seg en pustepause, og la bokstaver, ord og pulsslag komme i rett rekkefølge ut av hans forstyrrede legeme. Deretter, på spørsmål fra meg om hvordan sjåførlæreren ville løse problemene, kom forslagene strømmende ut. Alle bygget på Storbergets oppfordring om å ta skjeen i egen hånd.
For det første ville Hypp sette opp noe som mest lignet hestebommer og gapestokker langs Hjertnespromenadens søndre fortau (mot Byparken). Videre utstyre disse med håndjern, kjettinger og tankelåser i titan, slik at byens natteravner – nå oppkledd med pepperspray, revolusjonære ytringer og utenlandske lommeparlører – få hardtslående mot til å taue inn alle som ikke holdt seg i sitt gode skinn. Ved deretter å bygge et bølgeblikktak (som et gammeldags sykkelskur) til skydd mot eventuelle regnbyger og snøfall, ville endelig byen få løsning på en rekke problemer: For det første bli en fantastisk turistby, et slags stasjonært og kontinuerlig sirkus på et sentralt sted, der nye artister til stadighet kunne by på en rekke oppskrifter om hvordan rane bensinstasjoner og banker, håndvesker og stuer … ja, alt som ikke dreier seg om internasjonal mafia. Så kunne uhumskhetene utstyres med tiggerkrus for eget kosthold, og dessforuten komme med stadige utrope, som: «Hval, hval!», og derigjennom opprettholde vår historiske relasjon til dyret, men og sørge for en liten hjernevasking, i det vi i vårt ordforråd snart ville skifte ut pronomenet «hva», med nettopp: «hval». Slakter’n ville spørre: «Hval med denne pølsa, da?» Danselærer’n: «Hval om vi tok en svingom, fru Hansen.» Eller natteranglernes: «Hval ska’ du gjørra i natt, da, schnuppa?» I det hele tatt få tjuvpakket til endelig å gjøre litt nytte for seg. Sandefjord kunne lanseres som landets nye fornøyelsespark, med uanede rikdommer for slunkne kommunekasser.
Undrende måtte jeg konstatere at min venn i blindveien hadde hatt noe som nærmest lignet en åndelig åpenbaring i nattens timer. Folk ville få beholde eiendommer, vesker og forretninger – ja, kanskje bli sponset av forsikringsselskaper og banker – og idémakere få svar på bønner om attraktive turistmagneter. Til slutt: Storberget få oppleve stående applaus for sine fantastiske ideer!
Jeg klappet min venn Hypp på skuldrene (begge), ga ham en oppmuntrende klem og sendte ham til rådhuset. Endelig hadde mannen jeg trodde lå i urne på kirkegården, uten påvirkning av sin svigermor, den overstrømmende Laiila Gurrine Schlaapen, fått et gullegg lagt i armene.
Nå skulle det bli oppsving!


På vegne av sjåførlærer’n,
Knut Sørhaug

Publisert lørdag 24. juli 2010 kl. 06:00.
Sist oppdatert lørdag 24. juli 2010 kl. 06:00.