Mange hadde møtt opp til minnestunden ved Sjømannsminnesmerket, der Bjarne Liverød holdt tale. Foto: Paal Even Nygaard

Kjøp bilde

Minnet falne sjømenn

Bjarne Liverød holdt tale og la ned krans ved Sjømannsminnesmerket.

Sb.no på Facebook

– Det er godt å få leve, og det har vi mange falne å takke for, sa Bjarne Liverød, da han holdt minnetalen over falne sjøfolk ved Sandefjord kirke 17. mai.

Unggutter som mistet livet

I talen fortalte han om unge gutter som ble kastet ut i et hardt sjømannsliv, og som dermed gikk glipp av mye av sin ungdomstid. Både under den første og den andre verdenskrigen var det også mange som aldri kom hjem. Bare under 2. verdenskrig ble over 3.500 norske sjømenn borte på havet, av de i alt 30.000 som seilte ute under krigen. Og mange var fra Sandefjord og Vestfold.

Mange frammøtte

Mange hadde møtt opp for å få med seg minnestunden, der også representanter for Sandefjord og Omegn Sjømannsforening og Sandefjord Maskinistforening la ned krans. Sandefjord Sangforening, med dirigent Harald Stickler sang den spesiallagde sangen «Ved Sjømannsminnesmerket», «Ja, vi elsker» og flere andre sanger.

Hele 17. mai-komiteen deltok i minnestunden, som ble holdt etter gudstjenesten i Sandefjord kirke.

LES HELE LIVERØDS TALE HER:

Kjære tilhørere og kjære pårørende. Ja, jeg sier pårørende for jeg vet det er mange pårørende her i dag, og det fordi det er deres kjære vi er samlet for. ja vi er alle pårørende å betrakte på grunn av de heltemodige som har bidratt til at vi får muligheten til å leve og bli gamle.
Jeg pleier å si det er godt å bli gammel, og jeg taler av erfaring. Det er godt å få leve, og det har vi mange falne å takke for. De fikk ikke muligheten til å leve.

Og når vi ser på det fine monumentet med den unge sjømannen som representerer sjøfolkene som døde ute på havet under første- og andre verdenskrig, slår det meg hvor unge mange var. Mange mønstret på allerede i 15-årsalderen, og de ble kastet inn i mannsverden. I dag ville vi kalt dem guttunger, men de måtte oppføre seg som menn. De fikk ikke være tenåringer, de fikk ikke kjærester, det var rett inn i et hardt arbeidsliv til sjøs. Så kom krigen, og mange måtte ofre sitt liv før det egentlig hadde begynt.

I min bokhylle har jeg en bok med tittelen «Lang kyst», skrevet av Trygve Nordanger. Her forteller forfatteren om fartøyer og folk som opererte langs norskekysten under krigen. I bokens første sider fortelles det om en liten treskute på 100 tonn med navn «Sørland» fra Molde i Romsdalen. Den lå i Moss og lastet papirballer som skulle til Oslo. Besetningen var på kun seks mann og klokken tre om natten satte de kurs for hovedstaden. De tre som hadde lugar var på vei til å køye. Ole Tornes, kokken på kun 18 år og båsen Hans Frisnes, en tobarnsfar på 35, hadde køyer på babord side. Maskinrom-assistent Jon Kristengård hadde sin køye på styrbord side. Etter en kort stund følge Ole en trang til å slå lens som vi sier til sjøs, og han gikk opp på dekk. Etter endt ærend kom han ned i lugaren og sier til båsen: «Det er noe som skjer på fjorden. Det er så mange store båter på havet uten lys og lanterner, og jeg så noe skarplys og hørte noe som lignet på kanondrønn», fortalte Ole. «Det er sikkert en øvelse. Gå til køys nå. Vi skal ha lasten i land i morgen», sa Hans.
Det var det siste han sa. «Sørland» ble senere beskutt og satt i brann og sank. Ole og Hans ble drept i sine køyer, mens Jon, som hadde sin køye på styrbord side ble reddet sammen med de andre om bord, og han fikk fortalt historien om Ole og Hans sin samtale.

De to sjømennene fra Bud i Romsdalen var de første sjøfolkene fra den kommersielle flåten som falt i den absurde krigen som startet 9. april for 70 år siden. Fem timer før denne hendelsen kom den tyske armadaen inn Oslofjorden med «Blücher» i spissen. Der ble de møtt av hvalbåten «Poll III», som hadde nøytraliseringsvakt. Utstyrt med kanon fikk de skutt varselskudd om stans. Men i stedet for stans ble det en kamp mellom «Pol III» og den tyske torpedobåten «Albatross». «Pol IIIs» kaptein, Leif Welding Olsen, falt i striden og ble den første marinesoldaten som døde for vårt land.

Dessverre ble det ikke bare disse første tre som ofret alt. De ga sitt liv og mange med dem slik at vi kan feire i dag. Hele 3000 sjøfolk møte bøte med livet. Den lille treskuta «Sørland» fra Molde på 100 tonn ble det første skipet som ble senket som følge av tyskernes frustrasjon og hevntørst etter tapet av den 12.000 tonn store krysseren «Blücher».
Mer en 1.000 norske skip av forskjellige slag og størrelser fraktet gods i form av militært og sivilt utstyr over Atlanterhavet og andre hav for å få stopp på krigen. Mer enn 30.000 norske sjøfolk var om bord. Som sjømann med 40 års erfaring vet jeg at godvær blir satt pris på av mannskapet, men under krigens herjinger ble alt snudd på hodet. Dårlig vær var en lykkønskning. Det sier mye om frykten som regjerte om bord, og da krigen var over hadde halvparten av de 1.000 skipene gått tapt, og 3.542 mann ble borte på havet.

Sandefjord og Sandar var de kommunene i Norge som ble hardest rammet. Det på grunn av alle hvalfangerne som var ute og bemannet koffardi og marineflåten. Det er disse som ikke kom hjem vi skylder en stor takk for vår frihet, og for at vi kan gratulerer hverandre med dagen i dag.

Jeg har fått det ærefulle oppdraget med å legge en krans på monumentet som en stor takk for dem som ga alt, sine liv under de to verdenskrigene. Vi hedrer ved å takke med å lyse fred over deres minne.
Bjarne Liverød

 
()

På forsiden nå

Følg Sandefjords Blad på Facebook:

Les Sandefjords Blad som ePaper eller bestill papiravisen.