Også nabo vil ha åpent hus

– Jeg jobber med et opplegg for "åpent hus" i min gård, slik at folk skal få se hva slags miljø den gamle bebyggelsen kan skape, sier Eidi Christensen, som eier Rådhusgata 8.
Hun har vedlikeholdt sine bygninger godt, og hun vil absolutt ikke miste bebyggelsen til Kristoffersen, for det ville fjerne "en av veggene" i hennes idylliske bakgård bak Rådhusgata 8.
– Jeg kan heller ikke forstå hvorfor det hele tida henvises til en reguleringsplan som sier at denne bebyggelsen skal rives. Den reguleringsplanen ville jo i så fall omfattet også min eiendom, og jeg har aldri hørt noe om forestående riving når jeg har henvendt meg til kommunen, sier Eidi Christensen.

Uregulert

– I 1991 hadde jeg en grensegjennomgang med Arne Kristoffersen, og jeg mener at også han var på det rene med at eiendommene var uregulert, sier Eidi Christensen.
– Jeg tror at bygningssjef Gärtner var litt for rask da han i brev til Kristoffersen i1957 refererte til en reguleringsplan som sa at bygningen hans skulle rives. Jeg tror ikke den ble vedtatt, sier Eidi Christensen.
– Og jeg mener at under alle omstendigheter må det være slik at man ikke kan bruke dette som argument for ikke å vedlikeholde. Det har da vist seg ganske klart at eventuelle tanker om riving har forandret seg. 50 år er gått, og husene står der fortsatt, så man kan vel ikke vise til at det har vært noe krav om riving, sier Eidi Christensen.

Kan bli irrelevant

Teknisk sjef Hans Øvrum gir Eidi Christensen rett i at "tidene forandrer seg", også for reguleringsplaner.
– Det generelle er naturligvis at en stadfestet reguleringsplan er gyldig inntil noe annet er vedtatt. Men det vil også vært litt sånn "best før"; hvis tiltakene planen skal regulere ikke gjennomføres, så har den ikke evig gyldighet. Et annet politisk klima og en annen tid kan ta fra en gammel plan dens relevans, sier Hans Øvrum.

Bare bygningsrådet

Rolf Erik Kristiansen er saksbehandler i planavdelingen i kommunen, og han har funnet svarene.
– Bygningsrådet vedtok i 1957 å legge det omtalte reguleringsforslaget ut til offentlig ettersyn, og avviste protester fra naboene/gjenboerne Lena Jespersen, Kristine Harris og Alma Abrahamsen. Det forelå også en felles protest fra Sanna Lekva, Trygve Lie, H. Larsen og Arne J. Kristoffersen, og denne fellesprotesten ble levert gjennom advokat Tron Olav Duhs. Men bygningsrådet avviste altså protestene, og sendte saken til ettersyn og til formannskapet. Men der stopper det. Jeg kan ikke se at bystyret noen gang fikk planforslaget til behandling, og det gjorde heller ikke departementet, hvilket var påkrevd på den tida, sier Rolf Erik Kristiansen.
– Det siste vi kan se til reguleringsforslaget som arkitektene Midttun og Skottun utarbeidet, er at formannskapet i 1959 behandlet en sak med tre utbyggingsalternativer for kvartalet, men vedtaket var at saken stilles i bero, og at forslaget burde fremmes først når det foreligger aktuelle byggeplaner i området. Kvartalet er uregulert, bortsett fra den nederste delen, som ble regulert for byggingen av Norske Liv-bygget, sier Rolf Erik Kristiansen.

Jeg tror at bygningssjef Gärtner var litt for rask i 1957.
Eidi Christensen