Plassert utenbys - nektes oppreisning

42-åringen vi møter har ingen gode minner fra sine år på barnehjem. De er gjemt godt i en mental skuff hun helst ikke åpner. Men glimter minnene fram, er det mørke kott, svik og avstraffelser som trer fram.

Mellom to stoler

Omsorgssvikten har satt sine spor, fra da det offentlige med tvang plasserte henne på barnehjem i nabokommunen.

Likevel er ikke kvinnen vi møter en av dem rådmannen vil gi en beklagelse i sitt lokale oppreisningsforslag. Her unntas barn plassert utenfor Sandefjord.

Hun kan heller ikke søke om oppreisning i kommunen hun ble plassert i. I andre Vestfold-kommuner er det bestemt at plasseringskommunen har tilsynsansvaret og gir oppreisningen. Dette vil ikke rådmannen at Sandefjord kommune skal følge.

I rådmannens innstilling unntas barna Sandefjord plasserte i andre kommuner. Som Kristine.

Løvetannbarnet

Hun vil ikke stå fram med ansikt og navn. Å bli stemplet som "barnehjemsbarn" har hun fått nok av, i likhet med flere av de tidligere barnehjemsbarna Sandefjords Blad har vært i kontakt med. Løvetannbarna som har greid seg på tross av, og ikke på grunn av, sin oppvekst.

Hjemmet hennes vitner om et liv der alt er "på stell". Mannen serverer oss kaffe, mens ungene oppholder seg andre steder i huset.

- Det er kanskje bakgrunnen hennes som har gjort at alt skal være i orden i livet hennes, fra jobb til hjem, sier han.

Konstant frykt

Kristine forteller at det har kostet å komme dit hun er i dag. Barndommens opplevelser har satt sitt preg. Hun kjenner frykt for ting ikke alle kan forstå, men når minnene kommer, skjønner hun hvor frykten har sitt opphav.

- Det er takket være mannen min jeg har klart meg. Jeg har klart meg til tross for barndommens opplevelser, i mot setning til mange av dem jeg vokste opp sammen med, for- teller 42-åringen.

Tidligere pleide hun å møte flere av sine barndomsvenner. Dem er det ikke mange igjen av i dag.

- Mange ble rusmisbrukere og lever ikke lenger, sier hun.

Når hun leser rådmannens saksutredning og forslag, reagerer hun både på at hun ikke får en mulighet til lå søke oppreisning og på ordlyden.

Både hun og mannen mistenker en agenda bak paragrafen som sier at overgrep bør dokumenteres av en annen kilde.

- Det er tøft nok å måtte fortelle om overgrepene. Dette punktet kan bidra til at mange trekker en oppreisningssøknad, men det er kanskje hensikten, undrer Kristine seg.

En unnskyldning bør koste

Hun presiserer at hun kan klare seg godt uten noen penger dersom hun skulle bli gitt en oppreisning. Likevel mener hun at en unnskyldning fra kommunen bør koste noe for at hun skal ha tillit til den.

- Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde den bagasjen jeg har. Det har krevd mye av meg å komme dit jeg er i dag, selv om jeg ser at opplevelsene har gjort meg til et bedre menneske, sier Kristine.

Hun mener forslaget er skrevet av mennesker med et liv uten hennes utfordringer.