Redegjørelse om KS-forslaget

Kai Stene, leder av det nasjonale ressurssenteret Prosjekt Oppreisning, har skrevet en redegjørelse for hva som ligger i KS sitt oppreisningsforslag.
– Forslaget fra KS i Vestfold inneholder de punktene som både ivaretar en individuell behandling (ikke økonomisk, men menneskelig), og likebehandlingen best, sett ut fra antallet mennesker som bor i kommuner som KS sitt forslag har nedslagsfelt i.
Følgende seks punkter, som er viktig i en oppreisning, kommer ikke så tydelig fram i forslaget fra KS. Stene har skrevet punktene etter hva som er viktigst, ikke etter rekkefølgen de omtales i forslaget.

1. En uforbeholden unnskyldning, fra ordføreren, bystyret, kommunestyret. Det vil si at kommunen «legger seg flat» i erkjennelse av at historiene om omsorgssvikt/overgrep faktisk er sanne. En unnskyldning med forbehold kan ha mange ansikter, og ingen av dem er pene. F.eks. «Jo, jo, /men mange hadde det da bra der også/». Alle uttalelser med et «men» bak vil oppfattes som et forbehold ogvil dermed miste sin gyldighet.

2. Kategoriene i forhold til beløp, 200, 300, 500 og 725.000. De har sin egen historie, det er ikke tilfeldig at det ble akkurat de summene. Kr 725.000 ble maksimalsummen i Bergen etter foregående søksmål og forlik. De øvrige kategoriene ble til i forhandlinger med Oslo/Stavanger kommune når de skulle vedta sin ordning, og har kommet til etter prinsippet / «passivaktiv omsorgssvikt/overgrep». /Passiv omsorgssvikt, dvs at ingen aktivt har slått, utøvd tvang, straff i form av aktive handlinger, isolasjon eller seksuelle handlinger og krenkelser, kan maksimalt gi kr. 300.000. Statens billighetserstatning, ordinær og utvidet ordning, samt enkelte kommunale ordninger (f.eks. Bergen) har en individuell utmåling av kronebeløp, altså ingen faste kategorier, bare maksimalbeløp. Resultatet av det er at i alle ordninger med en individuell utmåling av kronebeløp, er gjennomsnittsutbetalingene betraktelig lavere, både målt i prosenter og kroner i forhold til maksimalbeløp.

3. Alle tidligere barnehjemsbarn/fosterhjemsbarn som på en eller annen måte er i møte med sin egen historie, får / «rippet opp i den», /opplever det som en belastning, naturlig nok. Og av den grunn, er det viktig at det i en type forlag til oppreisning, som det KS- har lagt fram, er et tilbud om psykologsamtaler for dem som trenger det. For dem som har hatt det godt, er det viktig å si; / «Så fint, det er godt at du har hatt det greit». /Men det må aldri få ta brodden av historiene til dem som ikke har hatt det greit.

4. Litt om sekretariatene og deres rolle og funksjon. Bakgrunnen for at en oppreisningsordning blir vedtatt og iverksatt, er kommunens/fylkets erkjennelse av at urett er begått. Den uretten har for mange fulgt dem i alle år i ettertid, med påfølgende mistillit til alt det offentlige står for. Den viktigste oppgaven til et sekretariat er derfor å bygge ned den mistilliten som så mange bærer på i møte med det offentlige. Det gjør de best ved;
Å møte den enkelte med respekt og verdighet.
Gi den hjelp den enkelte trenger for å få fremmet sin søknad.
Hjelp til dokumentasjon (finne arkivmateriale m.v.)
Hjelp til å skrive egenerklæring (sin egen historie), som mange ikke evner selv.
Informere den enkelte om hvor langt deres egen søknad har kommet i prosessen.

Vi har erfaring med at når sekretariatene fyller disse rollene og funksjonene på en god måte, så er det en særdeles viktig oppgave i forhold til at mennesker skal oppleve seg oppreist. At de skal kunne gå videre i livet (sammen med sine familier), at de får verdigheten tilbake.

5. Det er også viktig, at det som en del av en ordning, er et frivillig tilbud om økonomisk rådgiving for dem som også får oppreisning i form av penger. Det er erfaringsmessig ikke mange som bruker det, men det er viktig at det er der. Da kan man lage en frivillig ordning som gjør at man får oppreisningen utbetalt i rater som man selv bestemmer, råd om lån til bolig, plassering av penger, eller hva det enn måtte være.

6. Etterlatte ved død. Dersom en søker dør før søknaden er ferdigbehandlet, skal de etterlatte få oppreisningen dersom søknaden ville gitt søker oppreisning. Det finnes tilfeller der dette har skjedd, og har hatt en positiv virkning. Det er ikke mange dette vil gjelde, men desto viktigere for dem det gjelder. Staten praktiserer ikke dette.

Til sist vil jeg si noe om positive og negative barnehjemserfaringer. Det vi har erfart i Prosjekt Oppreisning, er at mange som lenge har sagt, også offentlig, at jeg hadde det greit på barnehjemmet eller i fosterhjemmet, på et senere tidspunkt endrer standpunkt. Det betyr ikke at de ikke snakket sant første gang, men at erkjennelsens vei alltid er lang og smertefull. Det betyr også at mange sin historie om at de hadde det bra er sann.
Situasjonen i Sandefjord er at mange etter hvert har stått fram og fortalt om omsorgssvikt og overgrep, det er dannet en støttegruppe der mange av de er med, og dere har til alt overmål en gruppe mennesker, folkeoppropet, som i solidaritet vil stå ved deres side.

Kai Stene, leder av Prosjekt Oppreisning, www.propp.no