Tar livet tilbake

– Det tar lang tid å lære seg livet rusfritt, sier Ragni Skjelbred, psykiatrisk sykepleier i Sandefjord kommune. Sammen med Kari Askjem i Borgestadklinikken/Blå Kors Sør, avdeling Sandefjord leder hun kvinnegruppa som møtes to timer en gang i uka.
Av hensyn til kvinnene selv og deres familier, er navnene deres i denne artikkelen oppdiktet. Siv (48), Kine (31), Anne (55), Mona (51), Hilde (42) og Marit (47) har alle det til felles at de i mange år var rusavhengige. Nå går de små skritt hver eneste dag i det nye, rusfrie livet.

Skjuler seg

Ting andre gjør automatisk – som å stå opp, ha faste måltider, ha daglige gjøremål og struktur på dagene – må læres og gjøres. Hver dag.
– Det er som å begynne på nytt, sier Kine, som har vært rusfri i 14 måneder.
Den største kunsten er ikke å bli rusfri, men å forbli rusfri. Man skal erstatte det som har vært og finne innhold i livet.
Slikt kommer ikke av seg selv. Og det blir i alle fall ikke lettere av at man i møte med nye mennesker i den rusfrie verden får bevisstløse standardspørsmål av typen "Hva driver du med, da?".
Man kan jo ikke svare "ingenting" eller "jeg prøver å lappe sammen livet mitt etter mange år som rusmisbruker".
– Det er så dømmende med slike spørsmål, så man unngår gjerne sosiale settinger. Egentlig skulle vi vært stolte av oss selv som har greid å bli rusfrie. Men vi går rundt og skjuler det, sier Siv.
– Man har liksom alltid et stempel, bekrefter Anne.

Fra uføretrygd til jobbplaner

Hilde synes imidlertid ikke at det er rart at folk har holdninger som skaper dette stempelet:
– For det andre ser av narkomani, er folk som raver rundt på gata. Men selv etter lang tid som rusfri, følte jeg meg fremdeles annerledes enn andre. Jeg var liksom ikke en del av samfunnet, sier Hilde.
Men nå er dette i ferd med å snu. For Hilde, som ble uføretrygdet, er i gang med utdanning. Målet er å jobbe med det hun nå er en del av – å være en viktig støttespiller i ettervernet når rusfrie skal greie det "vanlige" livet.
Foruten gruppedeltakelsen, har kvinnene fått tilbud om en brobygger. Det er en person som er et samfunnsengasjert medmenneske som ser på den rusfrie vennen som en likeverdig partner i noe de gjør sammen.

– Dønn alvorlige ting

Under gruppetreffene forteller kvinnene hvordan de har hatt det siden siste treff, og de deler bekymringer og gleder. Kort sagt: Livet.
– Vi henter krefter hos hverandre og får tømt ut ting som plager oss, forteller Kine.
– Dette er dønn alvorlige ting, sier Ragni Skjelbred.
På papirtavla på arbeidsrommet står det mange stikkord: Trygghet, ensomhet, stolthet, ansvar, å bryte mønster, integritet, egne grenser, å bli glad i meg selv, drøm og håp. Og selvsagt frihet.
Dette er ikke tomme ord, men ord som rommer det kvinnene helt konkret må forholde seg til i det nye livet.

– Betydd utrolig mye

– Å gå i denne gruppa betyr så utrolig mye. Det har medført store forandringer i livet mitt, forteller Siv. Hun trekker fram flere eksempler:
– Jeg har fått disse flotte vennene i en lukket gruppe, som er jeg trygg på. Jeg får masse tilbake når jeg er i gruppa. Har jeg en tøff dag, reiser jeg alltid fra gruppetreffet med et smil. Jeg har noe fast som forplikter å gå til. Jeg har bundet meg til en aktivitet, trening. Jeg har fått en brobygger som er et fantastisk menneske. Jeg har krefter til å gå på kostholdskurs og har redusert vekten med svært mange kilo. Og alt dette sammen betyr at jeg kan være mamma for datteren min – i stedet for at hun skal bo i fosterhjem. Gruppa er alfa og omega, sier Siv.

Fullroser gruppa

Også Kine fullroser gruppetilhørigheten:
– Jeg hadde stor sosial angst, men det er blitt svært mye bedre, forteller 31-åringen.
Alle håper de får fortsette i gruppe sammen, og de ønsker at nye kvinner skal få det samme tilbudet. De vil gjerne at offentligheten skal vite om hvilket løft de mener gruppa har betydd for dem.
– Folk trenger å vite at det faktisk går an å bli rusfri. Ikke alle blir liggende i rennesteinen eller i grava, sier Hilde.