Christine Lindstrøm har gjennom hele sin karrière valgt å følge hjertet. Det har ført til at hun nå jobber som førsteamanuensis i naturfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og som førsteamanuensis II ved NTNU. Her underviser hun internasjonale stipendiater og postdoktorer på universitetsnivå. Foto: Privat (Foto: Privat)

Kjøp bilde

Valgte fysikken av nysgjerrighet

Da Christine Lindstrøm var liten spurte hun hvorfor himmelen er blå. Svaret hun fikk var med på å forme hennes karrière. Nå har hun doktorgrad i fysikk.

Sb.no på Facebook

Hvorfor falt valget på denne jobben/denne karriereveien?
Jeg valgte aldri en karrierevei. Ved hver korsvei tok jeg det valget som jeg syntes var mest morsomt og interessant. Det er nok derfor jeg har endt opp med en noe utradisjonell utdanningshistorie og jobb.

Facebook-knapp kommer her

Hvilke mål satte du deg for utdanning og karrière underveis?

– Jeg satte meg aldri egentlig noen karrièremål. Hva utdanning angår, så hadde jeg kun det målet at jeg ville gjøre mitt beste etter å ha valgt den utdanningen jeg syntes var mest spennende.

Hva har ført deg dit du er i dag?
– Hovedårsaken til at jeg utviklet en interesse for fysikk kan jeg takke foreldrene mine for. Undring og glede over kunnskap har alltid stått i fokus i min familie, og mine barnlige spørsmål ble aldri avfeid eller besvart på enklest mulig måte. Jeg husker jeg spurte mamma da jeg var fire-fem år om hvorfor himmelen var blå. For å best besvare dette, tok hun fram et prisme og viste og fortalte meg om bryting av hvitt lys. Vi malte regnbuens farger og jeg fikk forklart at blått lys ble brutt sterkest i atmosfæren, og derfor er himmelen blå. Små barn stiller mange spørsmål for å forsøke å forstå verden. Når man får utfyllende svar og blir oppfordret til å spørre mer, slutter man aldri med det. Hvis man beholder denne undringen og nysgjerrigheten inn i voksen alder, oppdager man at svarene på de spørsmålene man stiller ikke nødvendigvis finnes i verdenslitteraturen. Da må man ta saken i egne hender og lage eksperimenter så man kan finne svarene selv.

Hva har påvirket målene dine, og hva har hjulpet deg på veien?
Mitt indre kompass, mine interesser og drømmer har vært den viktigste kilden til mine mål. Men det er de mange fantastiske menneskene jeg har møtt på veien som har hjulpet meg til å nå disse. Først mine foreldre og besteforeldre i barndommen, deretter inspirerende og dyktige lærere i skoletiden, og så fantastiske forskere, forelesere og medstudenter i universitetstiden.

Hvor mye betyr en karrière for deg?
– Dette spørsmålet passer ikke helt til meg. Jeg jobber ikke som akademiker. Jeg er akademiker. Jobben min gir meg mulighet til å uttrykke meg som den jeg er, være meg selv, treffe fantastiske mennesker, fortsette å utvikle meg og gi tilbake til samfunnet. Det handler om å gripe de spennende mulighetene som byr seg i livet, hvorvidt de er del av jobben eller ikke.

Hva mener du har vært det viktigste steget i karrieren?
– Det viktigste jeg gjorde var nok å følge hjertet mitt. Selv om jeg visste at det kom til å føre til misnøye fra mennesker rundt meg. På slutten av Bachelor-graden hadde jeg allerede drevet med forskning innenfor astrofysikk i tre år, og alle trodde det var den veien jeg kom til å gå videre. Jeg hadde ønsket å bli astrofysiker siden jeg var fem år, men etter å ha fått min første publikasjon innenfor astrofysikk, var den drømmen på mange måter oppnådd, og mine interesser hadde begynt å svinge mot fysikkdidaktikk. (Fagfeltet som fokuserer på hvordan best undervise fysikk). Det har mye lavere status innenfor fysikken enn mer tradisjonelle forskningsfelt, og blir av noen ansett som «the soft option». Men lavere status eller ikke, jeg måtte velge det som var riktig for meg, og det har jeg aldri angret på.

Fortell litt om det største du har opplevd i forbindelse med studier/jobb/oppsetninger eller andre innfridde mål.
– Det største for meg var da jeg mottok prisen for beste mastergradsstudent i fysikk. Det siste året er veldig intenst, og består av halvparten fag og forskning. Fra å være ca. 1.000 førsteårsstudenter i fysikk, var vi i underkant av 30 igjen på master. Da jeg ble rangert som nummer én både innenfor fag og forskningsarbeidet, følte jeg å ha bevist at jeg ikke valgte fysikkdidaktikk fordi jeg ikke var god nok i tradisjonell fysikk, og at et forskningsarbeid innenfor fysikk- didaktikk kunne holde like høy faglig standard som noe annet forskningsarbeid i fysikk.

Hvilke/hvilken person(er), lærer, instruktør eller andre forbilder, har gjennom årene hatt størst betydning for å inspirere til din motivasjon?
– Veldig mange mennesker har hatt stor betydning. Mentorer, studiekamerater og nobelprisvinnere jeg har møtt. Men livet sett i sin helhet, så må jeg nok igjen trekke fram mine foreldre: Kari Ann og Leiv Åge Lindstrøm. Det var de som oppmuntret og inspirerte meg til å undres, spørre og lære.

Til slutt: Hva gjør du akkurat nå? Hva er videre ambisjoner for jobb og utdanning?
Jeg har nettopp begynt som førsteamanuensis i naturfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus etter å ha jobbet som postdoktor i ett år ved samme institusjon. Her underviser jeg fysikk til blivende grunnskolelærere, samt at jeg fortsetter videre med forskning i fysikkundervisning på universitets- og høyskolenivå. Jeg jobber også som førsteamanuensis II ved NTNU hvor jeg underviser internasjonale stipendiater og postdoktorer om undervisning på universitetsnivå.

 
()

På forsiden nå

Følg Sandefjords Blad på Facebook:

Les Sandefjords Blad som ePaper eller bestill papiravisen.