Verdig avskjed ved livets slutt

Vestfold krematorium på Tassebekk er landets mest moderne krematorium, åpnet i oktober 2010.

Del på Facebook

Der ønsker de å gjøre spørsmål som har med døden å gjøre, til en del av livet.

– Alle mennesker er forskjellige, og sorgen har like mange ansikter, sier Ola Asp, daglig leder ved det som nå er et felles krematorium for Vestfold, eid av kommunene Sandefjord, Larvik, Tønsberg og Horten.

SE bilder av det nye krematoriet

Livssyns- og religionsnøytralt

Flere og flere velger i dag kremasjon. Samtidig er det fortsatt fordommer og uvitenhet rundt det som før kaltes likbrenning.

I store deler av bronse- og jernalderen var likbrenning helt vanlig i Norge. Krematoriet er faktisk anlagt rett ved siden av en slik branngrav fra bronsealderen. Men fra 1000-tallet ble det stadig mer uvanlig, fordi kristendommen i tidligere tider var negativ til likbrenning og kremasjon.

I dag er det omtrent halvparten av dem som velger kirkelig gravferd, som også velger kremasjon.

Men fortsatt er det noen som rett og slett ikke liker tanken på at kroppen skal brennes opp.

Vil avmystifisere

– Vi ønsker å avmystifisere det som har med kremasjon å gjøre, sier Ola Asp.

– Vi har tenkt på åpenhet i arkitektur, romløsninger beliggenhet og seremonier, og også løftet selve ovnene opp i dagslys. De gamle krematoriene hadde et mer dystert preg, med ovnene plassert i mørke kjellere. Her er det rolig og lyst, sier han videre.

– Vi tilbyr en verdig og respektfull seremoni og kremasjon, tilpasset den avdødes og de pårørendes livssyn, religion og ønsker.

Tiden står stille

Ola og kollegaene, Svein Jakobsen og Veronica Nyvoll Harm, er alle kledd i sort bukse, hvit skjorte og koksgrå genser. Høyst til stede, men likevel diskret.

Tiden står litt stille på krematoriet ved Tassebekk.

Det er høyt under taket. Dagslyset søker seg forsiktig inn gjennom de store vinduene. Treverk i lys ask, lysegrå betong og dansk teglstein preger interiøret.

SE bilder av det nye krematoriet

De tre ansatte har en uvanlig arbeidsplass. Hver morgen starter de dagen med å tenne lys.

Åpenhet, respekt og verdighet er deres ledestjerner i jobben.

Lar seg bevege

Det er en jobb, men de lar seg alle bevege av menneskene de møter i sorg. Og av møtene med døden.

– Selve kremasjonen har aldri vært det vanskelige ved jobben, sier Svein Jakobsen. Han har 10 års erfaring med kremasjoner i Tønsberg.

– For meg er møtet med de sørgende mest utfordrende. Samtidig har disse møtene gitt meg mye. De er så åpne og sårbare. Sorgen er veldig forskjellig, men jeg liker å være der for dem alle, sier krematøren fra Barkåker videre.

Følelser

For Ola Asp og Veronica Nyvoll Harm gjør sløyfene på kistedekorasjonene mest inntrykk: Hilsninger fra nære og kjære. Ord som bringer tanker om dette menneskets liv. Og om kjærligheten og sorgen fra dem som blir igjen.

Veronica nevner at også det å legge inn data om de avdøde kan vekke følelser. Særlig er det tøft når det omhandler barn, forteller tobarnsmoren fra Stokke.

– Vi snakker mye sammen om disse tingene, om det følelsesmessige. Dessuten tar vi forholdsregler for å hindre at deler av jobben blir rutine. Før kalte vi det kjølerom, for eksempel, nå sier vi kisterom. Og vi beholder blomsterdekorasjonene på helt til kisten innsettes i ovnen, sier Ola Asp.

– Det er samtidig viktig for oss å akseptere det irrasjonelle med døden, siden vi omgir oss med den hele arbeidsdagen. Døden er brutal, men en del av livet.

Seremonirom

Ved Vestfold krematorium gjennomføres rundt 1.200 kremasjoner i året.

På kisterommet, som holder fem plussgrader, står 12 kister akkurat denne dagen. Alle med kistedekorasjoner og sløyfer på. Her står kistene i påvente av selve kremasjonen.

I en annen del av bygningen har krematoriet sitt seremonirom, der markeringen tilpasses avdødes og pårørendes ønsker og valg. Seremonien kan gjennomføres i dette seremonirommet, eller i Sandefjord kirke, for eksempel – eller begge steder.

Valgmulighetene er mange. Ofte blir urnene stående lenge på Tassebekk, særlig vinterstid. Da kan urnebesøk gjennomføres.

Kan følge kistene til ovnen

I ovnsrommet står de to gigantiske ovnene. Pårørende som ønsker det kan, gjennom vinduet i observasjonsrommet, overvære at kisten føres inn i ovnen.

– Det kan være en viktig del av sorgprosessen for mange, slik det er å se kisten senkes ned i jorden ved en kistebegravelse, sier Ola Asp.

Selve kremeringen i ovnen tar opptil halvannen time.

Etter dette samler krematøren aske og porøse beinrester i en beholder som settes i askeberederen. Da blir alt til tynt støv som føres over i en urne som merkes og forsegles.

Implantater og andre metallrester legges i en egen skuff.

– Vi er utrolig opptatt av å gjøre alt med omtanke og respekt for avdøde og de pårørende, sier Asp.

Tradisjonene endrer seg

– Manglende åpenhet om døden har ført til at mange velger å følge de gamle tradisjonene med vanlig kistebegravelse. Men vi ser at flere og flere, særlig her i Vestfold, velger kremasjon nå. Tidene er i endring, sier Asp.

Prost Øyvind Nordin i Sandefjord forteller at det er lenge siden Kirken hadde et problematisk syn på kremasjon.

– Prinsipielt er det ingen forskjell om kroppen råtner over tid i jorden eller kremeres i flammer til aske på noen timer. Håpet ligger i sjelen, og vi tror på oppstandelsen i et nytt legeme, sier han.

– Vi gjennomfører jo jordfestelsen, altså gravlegging, også av urner. Og vi vil helst at seremonien gjennomføres i kirken eller i et kapell. Dette av mer praktiske enn religiøse grunner.

– Derimot er vi ikke så glade i askespredning, hvilket man også må ha fylkesmannens godkjennelse for å gjennomføre, påpeker prosten.