Når engasjement tar overhånd

u AV OG TIL KAN MAN LURE på hvordan noe positivt ender opp i noe negativt. Når fire trenere trekker seg kollektivt fra Runars jentelag i håndball, er det et sterkt signal om at noe er riv ruskende galt.

Del på Facebook

Begrunnelsen er like skremmende som reell: Foreldrenes oppførsel.
Jeg er selv idrettsutøver, men mer av hjerte enn av kropp. Med stor vilje, men moderat talent, ble jeg aldri noen særlig suksess på resultatlistene. Men jeg vokste opp i et idrettsmiljø med en foreldregruppe som så verdien av det frivillige arbeidet som ble lagt ned for at jeg og mine idrettsvenner skulle lykkes. Ikke nødvendigvis på idrettsarenaen, men like gjerne utenfor og i livet generelt.

For det er alltid viktigere å bli et godt menneske enn en god idrettsutøver.
Våre foreldre forsto det enkelte Runar-foreldre tydeligvis ikke har forstått: At idrettens fremste mål ikke er å skape kortsiktige vinnere, men bidra til et sunt og godt oppvekstmiljø preget av kameratskap, positive livsverdier og støttende holdninger.

DET ER IKKE HVILKE TRENERE SOM HELST som har fått nok. Et par av trenerne besitter noe av den tyngste håndballfaglige kompetansen vi har i byen. Likevel mener altså enkelte foreldre at de kan dette så mye bedre.

Foreldrene bør prise seg lykkelige over at barna deres er i Runar og ikke i en mindre ressurssterk klubb. For Runar har allerede en verdiplan de arbeider etter. Runar har styrke til å sette seg opp mot den massive bølgen av negativ påvirkningskraft dere forsøker å surfe på.

Og Runar har høykvalifiserte trenere som bruker av sin egen fritid til å gi barna deres den beste oppveksten i et trygt miljø de kan få.

LES: FORELDRENE MOBBER HVERANDRES DØTRE TIL GRÅT

Det er én ting som hindrer Runar i å klare dette: Foreldrene. For i denne saken er det ikke Runar som er problemet. Det er Runar som har problemet.

At Runars håndballstyre kaller de aktuelle foreldrene inn til individuelle samtaler vitner om sakens alvor. Det vitner dessuten om at Runar er seg sitt samfunnsansvar bevisst. Det triste er imidlertid at det er enkelte av foreldrene, og ikke barna, idrettslaget må oppdra.

Jeg har full forståelse for at foreldre ønsker barna sine alt godt. Men den oppførselen som er vist i Runarhallen over lang tid, minner mer om et ønske om å speile seg i egne barns framgang enn å stimulere til denne.
Og det kan aldri være riktig.

LES OGSÅ: FORELDRE KAN LETT MISTE GANGSYNET

For hvis idrett likevel handler om å vinne, begriper jeg ikke hvordan foreldre kan oppføre seg på en måte som gjør deres egne barn til tapere.