LØRENSKOG: Vi fant Isa. Han satt som vanlig høyt oppe i lufta. Denne gangen høyere enn vanlig, hele 85 meter over bakken, sitter han, og bygger landet som det skulle vært Lego-klosser.
Atle MøLler

– Jeg kom til Norge for å bygge landet

Vi har lurt lenge på hvor det ble av Isa Musobya (44), den svære mannen fra Uganda med det store smilet. Vi finner ham i en heisekran 85 meter over bakken på Lørenskog.
Publisert
DEL

Det er noe med Isa. Man blir rett og slett glad av å se ham, der han kommer slentrende over byggeplassen med arbeidsklær, hjelm, et stort smil og to store, sterke og utslåtte armer, som mest sannsynlig kommer til å gi bort en bjørneklem så det knaker i ribbeina.

– Jeg reiste fra Sandefjord til Oslo i 2013. Da hadde jeg bygd opp Kilen Brygge i Sandefjord og Kaldnes Brygge i Tønsberg.

Det ventet flere jobbtilbud på Vestlandet og i hovedstaden.

En stolt kranfører

Med seg i bagasjen fra Uganda hadde Isa en gartnerutdannelse han hadde tatt i Kenya, men han kunne ikke språket. Så han tok norskkurs og ble med i et NAV-prosjekt som het «Skole på byggeplass».

Av de 40 som begynte var Isa én av de 12 som besto eksamen og ble kranfører.

ÅR 2008: Isa trives i heisekrana, og her er han fotografert under Kilenutbyggingen i forbindelse med fotoprosjektet «100 nasjoner» i 2008. Sandefjords Blad følger opp hvordan det har gått med personene fra de 100 ulike nasjonene i Sandefjord, som ble intervjuet for 10 år siden.

ÅR 2008: Isa trives i heisekrana, og her er han fotografert under Kilenutbyggingen i forbindelse med fotoprosjektet «100 nasjoner» i 2008. Sandefjords Blad følger opp hvordan det har gått med personene fra de 100 ulike nasjonene i Sandefjord, som ble intervjuet for 10 år siden. Foto:

– Det er så viktig å kunne språket, og ikke minst i byggebransjen. Det begynner å bli et problem. Se bare på min arbeidsplass: Der er det tre kraner, og jeg er den eneste norskspråklige krana. På bakken er det enda verre. Jeg kaller plassen for lille-Polen, forteller han, og er alvorlig i noen sekunder.

Det ikke skal være mye misforståelser på beskjedene opp til krana, før det rett og slett blir farlige situasjoner.

Isa forteller hvor godt han trives i krana. Har det godt og varmt, han nyter utsikten og hører på radio. Han har sluttet å lese Donald-pocket og bruker mer tid på sosiale medier.

– Du må ha godt dybdesyn og ingen høydeskrekk, understreker han.

LES OGSÅ: 100 Nasjoner i en liten by med 10-årsjubileum

Aldri skrevet en jobbsøknad

Han har et godt rykte og er en kjent kranfører i byggemiljøet, og sier selv at han aldri selv har søkt en jobb, noe jeg tror ham på.

­– Folk kontakter meg når et nytt prosjekt skal i gang og det har blitt en del prosjekter jeg har vært med på etter hvert. Jeg har kjørt krana på Ølensvåg og bygd båter for West Con og for Aker Solutions da vi bygde verdens største flytende oljerigg, forteller han.

MINNER: Hjelmen til Isa har vært med en god stund. Han bruker den som en minnebok og har klistremerker fra alle prosjektene han har vært med på. Han er spesielt stolt av nye Nasjonalmuseet.

MINNER: Hjelmen til Isa har vært med en god stund. Han bruker den som en minnebok og har klistremerker fra alle prosjektene han har vært med på. Han er spesielt stolt av nye Nasjonalmuseet. Foto:

Isa peker på arbeidshjelmen sin, den er full av klistremerker.

Det viser seg å være hans minnebok over arbeidsplasser og prosjekter.

– Se på denne, dette er det nye Nasjonalmuseet og her er nye Deichmanske biblioteket i Bjørvika, sier han stolt, og legger til:

– Jeg kom til Norge for å bygge landet.

Tilbakeblikk på 100 Nasjoner i 2008

Vanskelig med venner

Isa kom alene til Norge før årtusenskiftet og har vært i Norge i 22 år. Han reiste til en søster i Skien som han fikk bo hos. Venner var det verre med.

Han forteller om noen mislykkede forsøk på sosial omgang, som da han var nede på brygga i Skien og en gjeng karer absolutt ville ha ham med på en kjøretur.

Han stusset litt på at alle hadde like skinnvester og forholdsvis langt hår til å være menn. Han er glad han ikke satte seg i den bilen.

– Jeg ga ikke opp venneprosjektet, og noen dager senere møtte jeg en gjeng litt eldre folk, de var veldig hyggelige. Faktisk så vennlige at jeg ba de med hjem til søsteren min. Hun ble ikke veldig fornøyd. Det viste seg å være forkynnere fra Jehovas vitner, sier han og ler godt.

Savner Sandefjord

Isa ble ikke lenge i Skien før han flyttet til Sandefjord, og her tok det ikke lang tid før livet så litt lysere ut.

Det hender Isa savner Sandefjord, men han har både familie og mange venner i byen, så han kommer stadig på besøk.

Isa har også barn fra et tidligere ekteskap. Det er tvillingene Julie og Hakim på 17 år. De bor også fortsatt i byen.

– Jeg har et godt forhold til mine barn og er veldig stolt av dem. De går begge på Sandefjord videregående skole. Hakim er en knallgod fotballspiller på A-laget til GØIF og skal søke seg til idrettslinja. Julie jobber litt som sykepleier utenom skolen og drømmer om å studere medisin.

– Det inspirerer meg til å være et forbilde og gjøre en god jobb, avslutter den hyggelige kranføreren, og blottlegger en hvit perlerand av et smil.

«100 NASJONER»

Denne saken er en del av artikkelserien «100 nasjoner», som har 10-årsjubileum i år. Sandefjords Blad følger opp hvordan det har gått med personene fra de 100 ulike nasjonene i Sandefjord, som ble intervjuet for 10 år siden.

hundrelogo.jpg

LES FLERE SAKER FRA PROSJEKTET HER

Artikkeltags