Gå til sidens hovedinnhold

Tilbakeblikk på 100 Nasjoner i 2008

Artikkelen er over 3 år gammel

Det var dagen før åpningen av utstillingen. Jeg syklet desperat nedover mot Torvet. Vi manglet én nasjon. I ett år hadde vi jobbet mot målet på 100 nasjoner, 99 var i orden og det var bare timer igjen til vi skulle begynne å montere bildene i parken.

På torvet satt det en afrikaner jeg ikke dro kjensel på, hva heter du og hvor der du fra, er alt jeg klarer å si. Frank fra Nigeria, svarer han. Jeg drar fram kamera og jubler. Vi klarte det!

 

Jeg hadde lenge tenkt på en fotodokumentar som kunne gjennomføres i Sandefjord.

En sen kveld i 2007, under en bedre middag sammen med mange kreative sjeler, kom praten inn på Mangfoldsåret som regjeringen hadde vedtatt skulle være i 2008.

Dette ble starten på det som skulle bli tidenes fotoprosjekt og mangfoldsfestival i byens største park.

 

Min idé var å fotografere og dokumentere minimum 100 forskjellige personer fra 100 forskjellige nasjoner som hadde bosatt seg i Sandefjord.

I dette prosjektet skulle det ikke være noen forskjell om du hadde kommet til byen av kjærlighet, jobbsammenheng eller som flyktning. Fokuset lå på mangfoldet. Få fram hvor mange forskjellige mennesker vi egentlig er i Sandefjord.

Prosjektet blir til festival

Det var mye løs kreativitet i bygatene etter at Promenade Cafeén ble nedlagt samme året. Det ble satt ned en idégruppe, bestående av Thorunn Hagberg, Bjørn Kamfjord, Fredrik Severin Thorvik og Jennie Blomqvist, for å nevne noen.

 

Vi var alle i «JA-fasen» og prosjektet vokste fra første dag.

Før vi viste ordet av det ble fotodokumentaren omformet til en festival over to dager, en helg i juli 2008.

­- Skal vi stille ut alle bildene i Badeparken i Juli, bore 260 hull i gressmatta og reise noen svære trerammer? Vi kan jo dele inn hele parken i verdensdeler og kontinenter, lage et stort kart? Da kan nasjonene henge naturlig der de hører hjemme?

Klart vi skal.

– Hva med Antarktis hvilken person har vi derfra? Vi får fotograf Olaf Akselsen til å stille ut sine pingvinbilder, så får vi sponsorkroner av Jotun? Også kan vi dele ut is til barna derfra?

Klart vi skal.

­– Istedenfor å trykke program over festivalen, så hadde det vært tøft og laget et eget magasin, som vi kunne gitt ut til alle husstandene i byen og delt ut gratis?

God idé, klart vi skal.

– Skal vi sette opp telt og markedsboder rundt i parken for å vise fram kunst og kultur og dele ut gratis eksotisk mat?

Klart vi skal.

– Hva med å leie en svær scene med fet lyd, masse lys og signere noen utrolig bra band?, nei, vent, to scener kan være greit?

Klart vi skal.

– Hva med billettpriser?

Det skal være fullt program i parken hele helgen, med masse kulturell underholdning på scenene med innleide teknikere og scenearbeidere, eget nasjonsband med deltakende nasjonsrepresentanter. Innleide band og den store Nasjonquizen med de flotte premiene,  Alle som stiller i nasjonaldrakter, opptrer med sang, musikk og dans og viser fram tradisjonelle ting fra sitt land og kultur, eksterne utstillere skal vise seg fram, i tillegg til fotodokumentaren. Hva gjør vi? 

Vi går for gratis, det er kjærlighet det.

 

Sandefjord kommunes Kulturpris

Når alt kom til alt og takket være utrolig mange venner, familie, frivillige hjelpere og samarbeidspartnere kom vi i land med det meste.

Det er også rart med det hvordan positive ting huskes bedre enn de litt kjipe.

At store deler av søndagen blåste og regnet bort, økonomisk var det en katastrofe med gratisjobbing et år på alle mann, og ikke nok med det, så kom det en gærning og kjørte ned hele fotoutstillingen med en stjålet bil.

Det som var utrolig gøy var at vi ble tildelt Årets kulturpris 2008 av Sandefjord kommune for prosjektet.

 

Nå har vi ikke bestemt oss hundre prosent om vi skal nøye oss med en ny fotodokumentar, eller slippe prosjektet løs og la det vokse seg stort igjen?

Men jeg vet, hadde jeg spurt de som var med sist, så hadde svaret vært: Klart vi skal.

Kommentarer til denne saken