Det er som kjent mulig å klage på kommunale vedtak. I den anledning kan det neppe strides om betydningen av befaring. Når en klagers innsigelser ikke tas til følge, er det grunner til det, antatt gode grunner. Gjennom medier får man kanskje inntrykk av at klageren som oftest ikke får medhold.

Men hvordan opplever man i denne sammenheng en befaring som man selv er en del av, for eksempel et møte i mitt nærområde med miljø- og planutvalget? 13 medlemmer, kjønnsmessig jevnt fordelt, ankom en tidlig morgen per minibuss, upåvirket av sol som speilet seg i blank sjø. Møtet, under streng disiplin, ble avviklet utendørs og ble kortere enn vi vel var forberedt på. Våre nye faktaopplysninger ble lyttet til, men kun ett medlem stilte spørsmål i sakens anledning, riktignok på overtid. Hvor var engasjementet? Minibussens motor var fortsatt varm da utvalget forlot åstedet.

Selv om utvalget var på en tidspresset rundreise i distriktet, stilte vi allikevel spørsmål ved nytten. Og krever det åpne demokratiet hele 13 medlemmer i utvalget (24 vara)? Kan det være tid å tjene, samt penger å spare, for fellesskapet, men allikevel få en forsvarlig behandling? Nå framover kan det være gode grunner til å snu alle steiner så vel i politikken som i administrasjonen!

I forlengelsen av dette er det med undring man erfarer at en venstrerepresentant foreslår en internasjonal konkurranse om utforming av kyststien «Tranga til Tranga». Ordføreren peker på et bevilgningsbehov og setter foten ned. Politikernes oppgave er å prioritere og bruke fellesskapets midler fornuftig, og det er det all grunn til å applaudere ordføreren for.

Vi går vanskeligere tider i møte, og selv om den kapitalistiske utviklingen synes å gå sin gang, vil lommeboka bli slankere for vanlige folk og fokus på primærbehov større. Det kan være grunn til bekymring, selv uten oppmerksomhet på kyststi og antall utvalgsmedlemmer.