Det var på den tiden koronaen herjet landet og verden, og drømmen om ferieturer utenlands var egentlig bare noe man kunne, ja – drømme om.

Men rapportene om at både en og to koronavaksiner snart var klare, som kunne gi oss en normal hverdag igjen, gjorde at jeg – som den optimisten jeg alltid er – klinket til og bestilte tur til varmere i strøk i julegave til familien.

Julaften kom, og under treet lå det gavekort på tur. Overraskelsen for banden på fem var stor, men mest av alt fordi ingen tenkte tanken på en slik tur i mai, altså fem måneder senere.

«Jo da, da er verden på gang igjen», sa jeg med et smil.

Men ukene og månedene gikk, og vaksineringen gikk i sirup, og verden var den samme. Det var bare å kansellere turen.

Noen uker senere så ting plutselig langt lysere ut. Både Norge og Europa åpnet mer og mer opp i juni-juli, og på nytt bestilte jeg tur – til høsten. Nå kunne ingenting stoppe det, tenkte jeg. Men jo da. Koronaen blomstret som aldri før, også på Rhodos, hvor vi skulle.

I midten av august, en måned før avreise, var øya merket som blodrød på det velkjente «smittekartet» til FHI. Jeg begynte å tvile. Dersom en av oss ble smittet på turen, var regelen fra greske myndigheter 10 dager i isolasjon. Bare tanken på at vi skulle strande 10 dager innendørs i en liten hotelleilighet, med to små barn og to i ungdomsskolealder, gjorde meg relativt sprø.

«Du får bestemme, du» var beskjeden på telefon fra min bedre halvdel. Og dermed trykket jeg på den store, røde knappen – igjen – et par uker før planlagt avreise. «Jeg har kansellert turen», sa jeg til banden, da vi skulle spise middag den dagen. Reaksjonen deres kan kort oppsummeres med dårlig stemning. I mange dager.

«Vi prøver igjen til våren», sa jeg, for å lette på stemninga. Det hjalp lite. Alle fem var relativt sure meg i en ukes tid.

Men, som lovet, bestilte jeg ny tur i januar, altså for tredje gang. Og denne gangen var det ingenting som kunne stoppe en svært etterlengtet ferietur. Å dra på ferie til utlandet er langt ifra noe «must». Og feriering i eget land har vært flott det også i disse to siste årene. Men det er noe eget med en ferietur utenlands. Og i skrivende stund sitter jeg på verandaen på hotellet vårt på Rhodos på dag to. De små har lagt seg, det er 22–23 grader i lufta og jeg nyter en kald en – mens jeg forfatter disse linjene.

Alle gode ting er tre. Endelig!