Shrines of Gaiety, Kate Atkinson, Doubleday, 2022

Kate Atkinson skriver med varme, uten sentimentalitet om fattige og rike, venner og familie, nattklubber og gateliv i London, 1926. At en av personene, Gwendolen, presenteres som bibliotekar, gjør ikke boka mindre interessant for meg. Men unge kvinner, ja barn forsvinner, det er korrupsjon i politiet. Noen må ordne opp. Det blir Gwendolen og politimannen Frobishers' sak. I 1926 var det generalstreik i England, det er ikke tema, men at Atkinson kan sin historie er det ikke tvil om. Hennes blikk på denne tiden, i skyggen av 1. verdenskrig, anbefales.

A Heart full of Headstones, Ian Rankin, Orion, 2022

En politimann er anklaget for vold mot sin kone. Til sitt forsvar sier han at han på grunn av arbeidsmiljøet har utviklet en posttraumatisk stresslidelse. Stasjonen han har vært ansatt på er beryktet for sin røffe omgang med ansatte og innsatte. Hvis han begynner å snakke, hva kan komme fram da? Hvordan vil John Rebus komme ut av det? Det føles som å være i Edinburgh, pandemien har begynt å slippe taket. Med få ord blir også bipersoner levende. Dialogene mellom kollegaer, venner og fiender er korte, ofte med en snert, kjent fra tidligere bøker.

Tre vegar til havet, Brit Bildøen, Samlaget, 2018

Tre historier veves sammen: Et ektepar har stått på venteliste for å få adoptere et barn fra Kina. Tida går, så fyller hun 50 år, og staten sier nei, du er for gammel. Hjerteskjærende om å vente på et barn «Korleis kan ein miste noko ein ikkje har?» Den andre historien er om hun som går over noen grenser, bokstavelig talt inn i en annens hjem; den skjøre grensa mellom normalitet og galskap, nesten som en spenningsroman. Den tredje historien fortelles fra en fuglestasjon, om livet, naturen og trekkfuglene der. Realistisk, men håpet er også med.