Det er 2023. Og med nytt år dukker nye ideer opp. Eller i alle fall ønsker om forandring.

Det «lille kontoret» i gangen hjemme har vært en begredelig historie ganske lenge. Det vil si, gulvet er flislagt med varmekabler og taket ble malt en gang på 90-tallet, eller kanskje det så vidt var blitt 2000-og-noe, hvem vet, og hvem bryr seg, egentlig.

Det som har vært en større utfordring - et gnagsår - er en beholder på veggen, samt «fliser» over vasken, som ikke passer 2020-ognoe. Beholderen var halvfull av «ulovlig» fyringsolje og de «selvklebende» flisene kjøpt hos Lindas dekor på nettet.

«Take youreself togheter (Hansi)», som de ville sagt på The Julekalender for like mange år siden, som da kontoret vårt ble pusset opp sist.

Dette kom ikke til å bli enkelt. Det visste jeg. Men etter å ha sniffet tilbakeslagsoljedunst i flere tiår og fått flisene i hendene under vasking – gang på gang – måtte det gjøres noe. Beklageligvis.

Om husbonden er litt «handy» – er jeg omtrent det motsatte. Lyspæreskift går til nød eller kanskje å bytte batteri i en enkel røykvarsler. Resten blir bare rot. Det skorter ikke på vilje, kun på evne. Dessuten er innsikten til stede, og derfor har det drøyd noen og tjue år.

Så sukk, da de selvklebende flisebitene ramlet ned nok en gang, var det den aller siste. De ble bestemt brettet sammen og kastet i restavfallet. Jeg mener det var rett avfall. De var verken glass eller ordentlig plast, tror jeg.

En fredag for 14 dager siden gikk turen til Maxbo for gode råd. Etter å ha spurt, tenkt og ventet meg gjennom tre andre kunder, hadde jeg planen klar. Den glimrende ideen hadde jeg sett på video tidligere, jeg måtte bare bli helt sikker på at dette var løsningen for meg: rullesparkel fra Jotun.

Enklere kunne det vel ikke bli?

– Akk, så feil kan man ta.

Etter å ha sett på gode råd fra malerpappa, med sparkel i hånd, fått hjelp til taping av lister og tildekking med papp på gulvet var planen å bruke et par timer lørdag formiddag.

«Hrmpf», ville det stått i tegneseriestripa.

Og det ble mye tegneseriespråk den dagen. Etter 6,5 timer hadde jeg vært gjennom hele følelsesregisteret fra det positive, nå-er-vi-i-gang-pågangsmotet, via dette-ble-kliss-oppgitthet til «#¤%&» – lynende forbannelse. Og til resignasjonen.

Der satt den voksne dama, på en smal krakk i flekkete arbeidstøy, og gråt på do.

Jeg er litt usikker på hva definisjonen på «modige tårer» er, men at jeg skal ha for engasjementet og forsøket er ubestridelig.

9 liter sparkel senere, 1.200 kroner fattigere (måtte bestikke en ungdom i huset, som er mye flinkere til «å pynte bløtkaker jevnt») skulle veggene pusses. Det må nemlig pusses også, vet du, mellom hvert strøk med sparkel.

Etter at elendigheten hadde tørket for andre gang, var konklusjonen klar.

– Vi går for den industrielle looken, sa jeg til husbonden.

Det øret hørte han ikke på og understreket at veggen der oljetanken hadde hengt så helt for j*&%# ut. Vi snakket ikke mer den kvelden og morgenen etter trøste-shoppet jeg på nettsalg. Slik at det faktisk skulle være mulig å komme seg videre inne på dette lille rommet.

Tre nye liter med sparkel ble kjøpt inn. Husbonden hadde dårlig samvittighet og hjalp til med mer pussing, støvsuging og tørking, slik at jeg kunne konsentrere meg om å legge farge på veggene.

(Den enden som hadde hatt oljetank fikk ikke mer sparkel, så nå er spannet med ekstraliterne til overs.)

Alle som har pusset opp et bitte lite gjestetoalett uten å ta ned vask eller flytte do, vet hva jeg snakker om når jeg sier at det er liten plass. Veggflatene er ikke så store, men de er veldig nære hverandre, slik at du må snu deg i sakte film for ikke å komme borti veggen på motsatt side, som du allerede er ferdig med. Du må dessuten innta diverse yoga-posisjoner for å komme til, godt inn under vasken eller bak sisterna.

Og hva skjer når du ligger der kilt inn mellom veggen og doskåla? Jo, da ringer telefonen. Den ringer. Ringer og ringer. Og den holder på akkurat så lenge at du rekker å legge fra deg pensel, søle litt maling på lista, velte krakken og lirke deg opp fra posisjonen. Etter å ha tørket hendene må du ringe tilbake til vedkommende, som særs godt visste at du var opptatt og hva du var opptatt med.

Da blir det ingen hjertelig samtale.

Tre liter maling senere og noen Donald-gloser fattigere, bak lukket dør, og vipps så har fire vegger fått ny farge. Dette skulle være en innbydende, moderne grønntone fra årets fargekart.

Husbonden fikk, som plaster på såret for tort og svie, ukvemsord og posttraumatisk stress, velge farge uten min innblanding. Han valgte laurbær og hadde nok en tanke om at dette var en fin nyanse å slappe av til på toalettet.

Jeg var nok en gang ute i fri dressur for å handle maling, og kjøpte noe som ikke kan byttes på bokstaven L.

Nå håper jeg bare på at man kan hvile på lavendel. For det er det som står på spannet.