Familien Gjertsen i Brooklyn: – Viruset har forandret alt

Av

– Livet er ikke normalt her nå, sier Harald. Vi savner familie og venner.

DEL

InnsendtDette er en innsendt lesersak, som er sendt inn via sb.no/avisa.

Da min familie i 1970- og 1980-årene bodde i New York for NRK, var vi en 17. mai i Brooklyn for å se på den norske paraden der. Vi kom i prat med mange nordmenn der, blant annet en kar som spurte våre to sønner Arild (8 år) og Marius (3 år) om hvor i Norge de kom fra. Arild tenkte seg litt om, for i de senere årene hadde vi bodd mest i London og i Oslo-området, mens vi i Sandefjord kun hadde en sommerhytte. Men han svarte likevel raskt: Vi er fra Sandefjord.

Det var meget vellykket, for han som spurte, var også fra Sandefjord. Han het Finn Gjertsen og var bror av min folkeskolelærer fra Virik skole i Sandefjord i 1950-årene, Knut Gjertsen.

I dag har vi bedt Finns sønn Harald om å fortelle litt om sin far Finn Gjertsens vei fra Sandefjord til Brooklyn.

Men først litt om corona-viruse,t som i dag dominerer tilværelsen over store deler av verden:

– Dette skulle ikke være tiden for å dø, skriver en av New York Times’ faste spaltister Nicholas Kristof Påskeaften etter et besøk på akuttavdelingen på sykehus i Brooklyn. Han skriver om terror, pine og ensomhet blandet i luften med corona-viruset.

Rommet han besøkte var overfylt av pasienter fra 31 til 97 år, flere enn 80 pasienter var stuet sammen, pasientenes skremte øyne myste over surstoffmasken mens de følte at de ikke fikk puste, og at de i stedet var i ferd med å drukne. Her fikk ingen pårørende komme inn, og stadig flere av pasientene begynner å forstå at de aldri vil få se sine kjære igjen.

Hele verden er rammet av corona-epidemien. Noen er hardere rammet enn andre. I øyeblikket er USA sterkest rammet, og der er storbyen New Yorks fem bydeler Manhattan, Brooklyn, Queens, Bronx og Staten Island hardest rammet.

Bare for noen tiår tilbake var bydelen Brooklyn i New York «Norges tredje største by». Bare Oslo og Bergen var større. Svært mange av de norske innvandrerne til Amerika bosatte seg i New Yorks havneområde Brooklyn. Mange nordmenn ble boende i Brooklyn hele livet ut, andre flyttet senere til Midt-Vesten eller Vestkysten.

Byen New York (New York City) har ca. 8,4 millioner innbyggere. Fram til 1. påskedag i år var 103.208 mennesker i byen blitt smittet av corona-viruset og fått sykdommen Covid-19 som viruset fører med seg. Av disse hadde 6.717 mennesker mistet livet. Til sammenlikning ble 2.977 mennesker drept under angrepet på Tvillingtårnene i New York den 9/11 i 2001.

I en kommentar i The New York Times 3. april i år, beskrev New Yorks ordfører Bill de Blasio situasjonen slik:

– Medisinsk sett ligner situasjonen i New York på spanskesyken i 1918, og samfunnsmessig har vi en arbeidsløshet som minner om den store depresjonen etter børskrakket i 1929. Vi trenger forsyninger for å bygge opp samfunnet igjen, på samme måte som vi trengte det etter den andre verdenskrigen.

Begrensningene på befolkningens bevegelser er i USA omtrent like strenge som i Norge, med stengte restauranter og forretninger overalt. Men mens vi her i Vestfold og Telemark og i Norge for øvrig kan glede oss over et godt, statlig system med en effektiv og tilsynelatende god plan for å komme gjennom noen tunge og kanskje vanskelige måneder før vi bokstavelig talt kan puste fritt igjen, kommer det stadig avsløringer i amerikanske medier om at president Trumps statlige tiltak for å bekjempe viruset ikke har vært like vellykket.

– Finn Gjertsens vei til Brooklyn ble lang og komplisert, forteller hans sønn Harald idag. I 1938 hadde Finn tatt hyre på det Panama-registrerte hvalkokeriet «Vestfold». Men da tyskerne okkuperte Norge i 1940, og det ikke ble noe hvalfangst under krigen, gikk han i land i Freetown i Panama. Der tok han hyre på det Panama-registrerte skipet «Kotor» som seilte via Midt-Østen, rundt Afrika og over Atlanterhavet til USA. I november i 1941 gikk han i land i New York. Der var allerede Finns bror Ragnar.

Finn bodde hos Ragnar i Brooklyn inntil han meldte seg til tjeneste i den amerikanske hærs 99. infanteri-bataljon, som var opprettet for å bidra til frigjøring av Norge fra tysk okkupasjon. Bataljonen besto hovedsakelig av norsktalende soldater og ble etter hvert en elitebataljon. Den var en enhet på ca. 1000 mann som fikk spesiell oppmerksomhet. Den ble inspisert av USAs president Roosevelt, og dens oppgaver ble diskutert på en konferanse mellom den britiske statsminister Churchill og USAs general Eisenhower.

Bataljonen var forutsatt å danne sikkerhetsstyrken for den norske kongefamilien og regjeringen i en eventuell kamp for Norge i senere stadier av krigen. De nordmenn som ble med og ikke hadde amerikanske statsborgerskap, fikk det når de vervet seg til 99. bataljonen.

Denne norske bataljonen deltok først i «Battle of the Bulge» i Belgia i desember 1944. Etter den tyske kapitulasjonen ble bataljonen sendt til Norge for å være med på opprydningen etter tyskerne.
Etter krigen returnerte Finn til USA og slo seg igjen ned hos sin bror Ragnar i New York. Ragnar flyttet senere til California med sin kone Kari og fire barn, Arne, Roy, Bruce og Randi.

I New York jobbet Finn med byggearbeider på havna i Brooklyn og ble svært engasjert i Sons of Norway i Brooklyn og fotballklubben Gjøa. Der møtte han Lillian som han giftet seg med. De fikk tre sønner, Harald, Karl og Robert.

– Du ba meg fortelle historien til min far Finn Gjertsen, og det gjør jeg gjerne. Du spurte også om hvordan vi opplever de endringene som corona-viruset medfører for oss i New York. Den forteller jeg også gjerne, sier Harald.

– Når vi ser på dagens problemer som viruset har skapt for oss, sier jeg: De er kanskje irriterende for oss, men hva gjorde forrige generasjon? Jo, den sendte sine ungdommer i krigen. Så dette må vi kunne klare, sier Harald Gjertsen i Brooklyn.
Finn Gjertsen døde for fire år siden, og midt oppe i corona-oppstyret i våres døde hans hustru Lillian.
Hun var på det norskeide Eger sykehjem på Staten Island. Dagen etter hun døde ble sykehjemmet stengt, samtidig fikk familien vite at de to representantene de hadde hatt kontakt fra begravelsesbyrået, hadde testet positivt på viruset.

– Livet er ikke normalt her nå, sier Harald. Vi savner familie og venner. Vi snakker med hverandre på telefon, og har videosamtaler. Men vi har ikke lenger direkte kontakt med andre mennesker. Vi har kansellert planlagt aktivitet, og vi har avlyst et cruise og en reise til Las Vegas. Her hjemme holder vi oss engasjert med det vi kan gjøre innendørs. Vi spaserer til butikken, og bare en av oss går inn dit ad gangen. Vi bruker masker og hansker. Heldigvis har vi foreløpig ikke økonomiske problemer, men det kan ikke vare for alltid. Min kone jobber med kjøp og salg av boliger, men hun kan foreløpig ikke vise fram boligene til interesserte kunder. Jeg er pensjonert fra jobben jeg hadde med vedlikehold og drift av tekniske anlegg på sykehus. Og viruset er tett på oss alle, det er vel ingen som ikke kjenner noen som er blitt smittet og kanskje har mistet livet.

– Vi forsøker å ta vare på hverandre og spesielt de eldre. Våre nærmeste naboer er i 80-årene og vi spør om det er noe vi kan gjøre for dem. Men vi passer alltid på å holde distanse, og vi rengjør alltid det vi har berørt.

– Mitt inntrykk er at i en slik krise finnes det tre typer mennesker: På den ene siden er de som tar situasjonen virkelig på alvor, de tar alltid på seg maske og hansker og er meget bekymret. På den andre siden har du dem som går i butikken hver dag uten maske og hansker og tror at intet biter på dem. Og så er vel de fleste av oss et sted i midten og tar situasjonen på alvor, men vi forsøker likevel å leve livet som best og så trygt som vi bare kan.

– Hver dag leder inn i den neste, men det er veldig deprimerende å se på fjernsyn i disse dager. Vi alle ser fram til den dagen vi kan komme tilbake til et trygt, normalt liv slik vi kjenner det. Hvert år gleder vi oss til 17. mai paraden i Brooklyn. Men i år er også den avlyst.

– Jeg er likevel ikke med på «the blame game» blant dem som skylder på alle andre. I politikken er amerikanerne nå så splittet at det ikke er lett å vite hva det blir til. Vi får bare håpe at vi snart kan skyve politikken unna og gjøre det som er best for nasjonen og oss som bor her, sier Harald Gjertsen på vegne av familien som flyttet fra Vestfold til New York og som har bygget opp en stadig voksende gren av familien Gjertsen i USA.

Artikkeltags