Han reiser alene. Det er litt av poenget.
– Da trenger jeg ikke å ta hensyn til andre, sier hortensmannen som fyller 71 om få uker.
For nå vil han kjøre sitt eget løp - bokstavelig talt.
Bilen har gått 375.000
Halvannet år har han brukt på å bygge om en Volkswagen Caravelle. I likhet med eieren, er det en bil som har oppnådd en viss modenhet i livet: 1990-modellen har gått 375.000 kilometer - og det før Øyhaugen tar fatt på verdensomkjøringen.
– Men alt er totaloverhalt, og mesteparten er skiftet ut med nye deler, forteller Øyhaugen.
– Jeg har forsterket understellet, så bilen er beregnet på røffere kjøring. Den har 4-hjulstrekk, så hvis jeg finner en fin, liten plass som ligger litt avsides, skal jeg være i stand til å komme videre neste dag.
LES OGSÅ: MC-airbag kan utgjøre den store forskjellen
Planlagt i halvannet år
Ideen fikk han våren 2010, da han fikk høre om den såkalte «Pan American Highway» som går fra Alaska via Nord-Amerika og Mellom-Amerika, helt ned til Chile i Sør-Amerika.
– Jeg har jobbet intenst med planleggingen det siste halvannet året. Dette er en vanlig, norsk kombinertbil med seks seter, der jeg har revet ut all original innredning.
Bilen har fått nye stoler, og baksetet er til å legge ned, slik at det gjøres om til en seng.
– Det skal jo være hjemmet mitt i to og et halvt år, sier Øyhaugen. – Her har jeg fått installert hevetak, slik at jeg kan stå når jeg lager mat.
LES OGSÅ: Sparer mye på å sende biler til Tyskland
Skal ha service i Tyskland
Han kan nesten ikke vente til søndag, da han reiser av gårde. Turen har han planlagt å ta i etapper, med mulighet til å reise hjem innimellom.
– I første omgang reiser jeg til Tyskland for å foreta en siste service på bilen. Deretter skal jeg Stuttgart på VW-treff. Jeg starter langsomt, kan du si. Allerede til 17. mai kommer jeg hjem en tur. Samtidig skal bilen fraktes i båt fra Bremerhaven i Tyskland til Halifax i Canada. Selv flyr jeg over i begynnelsen av juni.
Reaksjonene fra familien har vært blandede.
– Døtrene mine sier at jeg er gal. Kona mi, Eva, er hoderystende. Hun og jeg har ikke bodd sammen de siste åtte årene, men er fremdeles gode venner. Etter at hun skjønte at hun ikke kunne få meg på bedre tanker, har hun støttet meg hele veien, sier Øyhaugen godmodig.
– Pensjonister kjeder livet av seg
Eva har også stilt opp til avskjedsfesten, for å grille pølser til de mange vennene og leverandørene som er ventet.
– Men hvorfor gjør du dette?
– Det skal jeg si deg: De fleste pensjonister sitter foran TV-en til de sovner. De kjeder livet av seg, og har lite positivt å se fram til. Jeg har hatt lyst til dette lenge, og har alltid vært glad i å reise, men tidligere har det som regel vært i forbindelse med jobb. Nå ser jeg fram til en tur uten stress, der jeg selv kan bestemme tempoet og hvor lenge jeg har lyst til å bli værende på hvert sted.
I tilfelle ulykke, sykdom eller død
Den pensjonerte ingeniøren innser at mye kan skje underveis.
– Det er tre ting jeg har lagt vekt på under planleggingen: Sikkerhet, helse og at bilen holder. Mellom-Amerika og deler av Sør-Amerika er jeg spent på. Jeg kan risikere å bli ranet, eller det som verre er. Men jeg har sikret bilen på alle måter. Når jeg forlater den, kommer den til å være låst innenfra ved hjelp av kjettinger. Og hvis noe skulle skje her hjemme, har jeg lagt ruten slik at jeg skal klare å være hjemme i løpet av 24 til 48 timer.
Han har dessuten fått laget en liten plakat, som han har laminert. Den skal han ha liggende i forsetet til enhver tid. Der står all nødvendig kontaktinformasjon i tilfelle ulykke, sykdom eller død.
Underveis kommer han til å oppdatere hjemmesiden sin med bilder og fortellinger om hva som skjer.
– Gleder du deg?
– Ja, erru gæren! ler Øyhaugen.