Kulturfolket i Sandefjord har lenge gått med «lua i hånda», vi har bøyd oss ned og fortsatt å jobbe krokbøyde i slitne lokaler. Vi gjør det fordi vi vet at kultur er det som skaper fellesskap, opplevelse og magi når vi ser talenter blomstre fram. Vi vet at identitet og stolthet skapes når folk får mulighet til å samhandle og skape noe som er større enn dem selv, enten det er på scene, musikk, dans eller andre arenaer. Dessverre kan ikke alt måles i kroner og øre. Hvordan prissetter man en 13- åring som skinner opp i stolthet og lykke etter å ha gjennomført en fantastisk scenepresentasjon? Hva er prisen på et korps 17. mai? Hvordan skal vi regne på korsang nå rett før julaften? Sandefjord er kommunen som, for snart 30 år siden la ned alle kommunalt drevne fritidstiltak for ungdom og erstattet dem med nærmiljøutvalg. Sandefjord er kommunen som var i ferd med å legge ned Verdensteateret – kulturfolkets eneste lavterskelarena – på bakgrunn av en kostnad på 500.000–700.000 i året. Dette ville trolig ha skjedd dersom Frilynt ikke overtok driften. Følelsen av å være glad til for at vi i det hele tatt har tak over hodet, har fylt oss og dominert oss i mange år. Krokbøyd har vi prøvd å være takknemlig over at vi ikke har måtte øve ute i kulda; ting er jo fortsatt slik som det har vært i snart 30 år. Vi har tidd stille og funnet oss i mye, men når vi oppdager at i det nye budsjettet for storkommunen Sandefjord, så er kulturinvesteringer fjernet med et pennestrøk, da er det nok. Vi kan ikke tillate oss å tie stille lenger, vi må kreve en politisk endring og at kultur tas på alvor. Kommuner rundt oss makter å løfte fram og synliggjøre kulturen, men i Sandefjord skal vi nøye oss med investeringer gjort for over 30 år siden.

I dag har vi til rådighet Hjertnes Kulturhus og Verdensteateret Kulturhus. Et par andre alternative arenaer og utesteder blir også brukt. Hjertnes er storstua som vi er stolt av. Her kan vi fremføre en gang iblant. Ikke alt passer inn her, og salen innbyr ikke til det vi forbinder med «lavterskeltilbud». Verdensteateret er bygget som en kino. Det betyr at det ikke har sidevinger (det er ikke plass på siden av scenen til å oppbevare kulisser), ei heller snorloft (du kan ikke heise ting opp og ned). I tillegg er det svært begrenset med oppholdsrom bak scenen, og heller ikke rom, for eksempel til prøver, oppvarming etc. Ingen annen kommune med over 60.000 innbyggere i hele Norge har så loslitte lokaler å tilby sitt kulturliv. Der andre kommuner velger å ta fatt på investeringer for å bygge bysentrum og aktivitet, der sitter Sandefjords politikere helt stille. Frykten mot å tørre å tenke stort ser ut til å ha lammet Sandefjord-politikerne; istedet ser det ut som vi skal tenke smått og loslitt også de neste årene.

Alt dette gjøres helt uten at kommuneadministrasjon og politikere har tatt seg bryet med å gjøre en grundig undersøkelse av behov og utfordringer for det lokale kulturlivet. Hva trenger våre dansetalenter, korpsmedlemmer, teaterentusiaster og lokale kunstnere for å skape liv i en vinterstille by?

Sandefjord Kulturråd ønsker å kartlegge den lokale kulturaktiviteten. Vi vil særlig undersøke kulturaktiviteten blant barn, og ungdom. Vi vet at aktiviteten er uvanlig stor, spesielt i den siste gruppen. Dette fordi det til stadighet er tilbud om sceneaktivitet på samtlige ungdomsskoler, ved siden av en høyst vital teaterforening, et yrende kor- og korpsliv, og – ikke minst – et stort antall dansende barn og unge. Tenker våre politikere at disse unge – som er i flere tusentall – ikke skal ha en egnet «hall»? Hva er den egentlige grunnen til at andre utøvere skal ha spesialhaller, mens de som driver med kulturaktiviteter ikke skal ha det?

I forslag til budsjett for 2017 og økonomiplan fram til 2020, ligger ikke Høyre og Arbeiderpartiets lovnader om fremføringsarena og øvingslokaler inne. I jakten på kostnadskutt og stordriftsfordeler har kulturen igjen lidd under manglende vilje til prioritering og satsing. I 2017 skal tre kommuner bli én. Å tro at fellesskap og samspill i den nye kommunen kan skapes uten å løfte fram det mangfoldig og ofte frivillige kulturarbeidet i Stokke, Andebu og Sandefjord, tror vi er en uklok satsing på kulturell fattigdom. En kommune er mer enn administrasjon og et rådhus, det er også å bruke penger på det som bygger samfunnet, fellesskapet og kulturen. Sandefjord kulturråd forventer mer av lokale politiker. Vi forventer politikere som vil satse på en oppgradering av Hjertnes og investering i lokale øvingsarenaer. Vi forlanger at det nå må gjøres en grundig kulturutredning og en fullstendig kulturplan for nye investeringer fram mot 2020. 100 millioner til et spleiselag med statlige og private midler for nye kulturarenaer er det minste et livskraftig kulturliv i Sandefjord må kunne forvente.