Vi har hatt skjønnhetsidealet så langt tilbake i tid vi kan dokumentere.

Vi har figurer som er nesten 40.000 år gamle, som fremstiller et skjønnhetsideal eller fruktbarhetsideal som er fullstendig urealistisk for den tidens mennesker. På samme måte som vi har malerier og skulpturer fra antikken som viser menneskekroppen ganske langt unna hvordan det er sannsynlig at menneskene faktisk så ut. De hadde ikke Photoshop å skylde på en gang.

De var idealer. Det ligger litt i ordet, det skal ikke fremstille den jevne mann eller kvinne, men hvordan vi aller, aller helst vil se ut, og fremstå. Og akkurat som at det ikke finnes et menneske som alle mennesker på denne kloden kan enes om at er den mest tiltrekkende, vil du aldri være å anse som vakker eller tiltrekkende for absolutt alle rundt deg. Og det er kanskje like greit?

Hvis for mange når idealet, er det heller ikke noe spesielt med idealet og innen den tid, har idealet mest sannsynlig forandret seg igjen. Kroppsfasongen vi aller helst ønsker oss, er også trendbasert. Det har forandret seg, og det ormer den til å fortsette å gjøre. Det er også ganske fint, egentlig.

Det er jo hyggelig for alle de kvinnene med søylefasong, at de har noen perioder hvor de også kan få møte et trendbilde de passer inn i, slik de med rundere former har fått regjere i noen år nå. Vi får rett og slett dele litt på å være finest.

Men:

Det er ikke så fryktelig fruktbart hele tiden å basere sitt selvbilde på hvordan andre ser deg, og hvordan noen andre synes du bør være. Det er derfor det er så utrolig deilig å innse at man aldri kommer til å treffe idealet. For er det egentlig så nøye? Blir du en bedre far eller mor av å være innenfor et ideal bestemt av ren forbrukermakt? Blir du en bedre venninne av å ha lange bein? Eller en bedre fotballtrener av å være 190 høy? Og blir du egentlig noe lykkeligere av det?

Kan vi ikke prøve å kombinere verdiene av hva du er og gjør, samtidig som det er greit å ha en formening om hvordan man vil se ut og presentere seg? Kan vi ikke, også når vi snakker om idealer og kroppspress, ha to tanker i hodet? Altfor ofte er du enten forfengelig eller et godt menneske. Enten er du pen, eller så har du gode verdier. Kan vi ikke bare få lov til å være folk, uten å måtte forsvare det ene eller det andre? Kanskje kan vi gi hverandre litt slack?

Er det egentlig fruktbart å bli sur fordi noen synes du så flott ut i dag, og ga deg et svært velment kompliment? Så kan vi heller la være å fortelle hverandre hva vi ikke synes er vakkert, for det kommer det virkelig ingenting godt ut av, uansett hvilken vei vi vender det.

Vi har ikke løst floka med skjønnhetsidealer på 40.000 år, vi kommer ikke til å løse den i 2022. Men vi kan løse hvordan vi forholder oss til dem.