JAKTEN OVER: Etter flere tiår var jakten på utenlandsformuen over. Sorenskriver Knut Rønning (t.v.) ledet skiftesamlingen i Anders Jahres dødsbo. Karstein Espelid (t.h.) var advokat i BA-HR og senere bobestyrer i dødsboet. I bakgrunnen borevisor Kjell Melhus (t.v.) og advokat Asle Aarbakke.
Per Langevei

To redere og deres skjulte formuer

Jakten på pengene er slutt, men ikke historien bak.
Publisert

Anders Jahre var Sandefjords store sønn. I Bergen var det Hilmar Reksten. Deres historier er naturlig nok kjent gjennom artikler, nyhetssendinger og dokumentarprogrammer, men også gjennom en rekke bøker.

Nå er det enda ei bok på markedet. Den slår de to redernes historier sammen. Rene biografier er de derimot ikke, for forfatter Trond Gram konsentrerer seg om et fellestrekk – at de begge hadde en stor og hemmelig utenlandsformue.

«To av landets mest legendariske skipsredere var også to av landets mest beryktede skatteunndragere», heter det på omslaget, som har tittelen Penger i paradis og er utgitt på Pax forlag.

Mange kjenner til Reksten og Jahre enkeltvis, færre kjenner til dem begge. Det samme gjelder hvordan de under og etter krigen bygde seg opp store verdier i utlandet, begge gjennom shipping og hvalfangst (Jahre) og senere myndighetenes jakt på pengene som var unndratt beskatning.

Fikk hjelp – taus om formue

Det var likevel en vesentlig forskjell på de to sakene. I Rekstens tilfelle gjaldt ikke saken alene utenlandsformuen, men at myndighetene på midten av 70-tallet ga rederiet 800 millioner kroner i garantier gjennom Garantiinstituttet for skip og borerigger for å unngå konkurs. Rederiet var i store likviditetsproblmer på grunn av krisen i tankmarkedet, som igjen var en følge av oljekrisen etter at OPEC skrudde igjen oljekranene. En konkurs kunne også ha dratt med seg Aker, som Reksten hadde bestilt flere skip fra.

Hilmar Reksten ble altså hjulpet av myndighetene, men var taus om sin betydelige utenlandsformue.

For undertegnede er det vanskelig å si i hvilken grad forfatteren har gravd fram ny kunnskap om Reksten og hvordan formuen ute ble bygd opp og hemmeligholdt. I Jahres tilfelle er derimot det aller meste kjent fra tidligere, blant annet gjennom bøkene til Alf R. Jacobsen, avisartikler, og ikke minst den 518 sider lange sluttrapporten fra Anders Jahres dødsbo.

Forfatteren har også hatt samtaler flere, som de tidligere bobestyrerne i advokatfirmaet BA-HR, Even Wahr-Hansen og Karstein Espelid under arbeidet med boka.

Aviser og kakepapir i peisen

Det som kanskje ikke er kjent for mange, at den berømmelige peisbrannen på Jahres bolig Midtåsen aldri fant sted, kommer tydelig fram. De avslørende dokumentene ble tatt vare på av Jahres mangeårige partner Fritjof Bettum og senere levert sønnen Bjørn Bettum, toppsjefen i Kosmos. «Papirene som forsvant i peisen var aviser og kakepapir fra Halvorsens bakeri», heter det i boka.

RØPET ALDRI: Jahres høyre hånd i Kosmos, Bjørn Bettum (t.v.), røpet aldri sin rolle overfor bobestyrer Even Wahr-Hansen (t.h.). Bildet er tatt i Drammen tinghus i mars 2000.

RØPET ALDRI: Jahres høyre hånd i Kosmos, Bjørn Bettum (t.v.), røpet aldri sin rolle overfor bobestyrer Even Wahr-Hansen (t.h.). Bildet er tatt i Drammen tinghus i mars 2000. Foto:

Med bakgrunn som historiker har Gram vært nøye med kildehenvisninger, blant annet i form av noter til hvert kapittel. Selv om mye altså er kjent, klarer Gram på en lettfattelig måte å vise likhetene og forskjellene på de to redernes historie, samt å destillere et stort kildemateriale ned til 250 sider.

Det er videre lett å forstå av boka at skipsreder, styremedlem i Anders Jahres Humanitære Stiftelse, og tidligere finansdirektør i Kosmos, Herbjørn Hansson, nylig kjøpte to sider annonseplass for å gi sin versjon av Jahre-saken, en versjon han flere ganger tidligere har kommet med.

I forsvarsskriftet for Jahre nevnte imidlertid ikke Hansson at boka var foranledningen. Det gjør han derimot i et senere avisinnlegg, der han kaller boka «oppgulp av gamle kilder, først og fremst fra det uetterrettelige boet etter Anders Jahre», skrevet av «en ung historiker med LO-tilknytning».

Trond Gram er født i 1976, har jobbet 10 år som journalist, og er i dag taleskriver og kommunikasjonsrådgiver i LO. Han har tidligere gitt ut boka Fallitt (2015), om norske finansielle kriser.

Veldedighet på Cayman

Anders Jahre var i sin tid en stor donator, og penger gis fortsatt årlig ut fra de to stiftelsene han opprettet i Norge. I etterordet i boka bringer forfatteren informasjon om det som ble igjen av Jahre-pengene i utlandet etter at stiftelsen Aall Foundation inngikk forlik med Jahre-boet i 2003, nærmere bestemt 37 millioner dollar. Ifølge Gram gir stiftelsen årlig ut betydelige beløp til ulike veldedige formål på Grand Cayman.

Mads Erik Monsen, sønnen til Thorleif Monsen som tilranet seg Jahre-pengene ute, skal ikke være involvert i stiftelsen. Det er derimot hans søster Tove Braun, som sitter i styret. 

Artikkeltags