I SB lørdag 28.01. uttaler hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund Sandefjord, EileènMork Berge:

«Det er ikke den enkelte ansatte på jobb som har ansvaret for hvordan det står til i eldreomsorgen i dag».

Det er jeg helt enig i, men det er den enkelte på jobb som har ansvaret for at tjenesten blir utført på en best mulig måte ut fra de midler som er til rådighet. Arbeide på sykehjem og i hjemmebasert omsorg med eldre syke kan ofte være krevende både fysisk og psykisk og utfordringene har ofte blitt snakket høyt om på en måte som ikke akkurat egner seg til å stimulere rekrutteringen … men mye positivt har også skjedd!

Sammenlignet med hvordan det var først på 1970- og 80-årene, har det kommet mange fantastiske hjelpemidler som har gjort pleiehverdagen enklere. Ikke rart at det i dagens samfunn er stor beundring for alle de nye teknologiske fremskritt som gjort, samtidig har det blitt stadig mer undervurdert hvilke belastninger det uansett er for de som skal fortsette å gå i denne stadig mere krevende «pleie-hverdagen» i år etter år …

Det har stadig blitt krevet mer av den enkelte! I Hjemmetjenesten kom «stoppeklokka» frem.. Alt og alle skulle bli mere effektive, jobbe mer lønnsomt? Omsorg for syke, i sykehus/sykehjem eller hjemme, uansett alder, kan aldri bli samfunnsmessig lønnsomt, men skal vi fortsette å være et humant samfunn, må vi slutte å kutte ned på alt som er så mellommenneskelig viktig! Se hele mennesker, ikke bare oppgaver som skal være effektivt utført, det gir lite rom for et verdig og godt menneskesyn, noe som lett kan overføres fra utøver til mottager av tjenester. Det negative kommer stadig oftere i fokus og slik får etter hvert eldreomsorgen et dårligere rykte. Ikke rart at det er vanskelig å rekruttere til Sykepleie og Helsefag, når de som utøver yrket slites ut av å føle seg avmektig på jobb og slik gradvis mister sin yrkesstolthet.

Er det kanskje på tide med mer klok faglighet og mindre politisk styring på dette «helse-skipet» som ser ut til å være ute av kurs? Dette er ikke noe som plutselig har skjedd det siste året!

Når oppgavene på enkelte avdelinger er så tunge at det ikke er mulig å holde ut lenge i en 100 % stilling, lar mange seg nøye med å jobbe som «brannslukker «og det i mindre stillingsbrøker som ingen kan leve av, slik har det vært i mange år! Det burde vært lagt til rette for at de tyngste postene innen eldreomsorgen ble justert ned til 80 % arbeidsinnhold. Den enkelte kunne da få mulighet til faglig påfyll, kunne ta seg inn, kunne stå lenger i jobb, ikke minst føle seg sett og verdsatt som viktig medarbeider!

Da kanskje flere unge igjen ville begynne å tenke at sykepleie/helsefag kan komme til å bli et godt yrkesvalg?

Men det haster med å snu denne negative trenden! Vi må alle tenke på hvordan vi selv ville ønske å bli behandlet når eller om behovet oppstår? Med respekt vil jeg anta? Dette gjelder oss alle, uansett behov og ståsted, om vi er giver eller mottager av tjenester, ung eller en av de mange som utgjør den store eldrebølgen. Der tror jeg det er mange med meg som er takknemlige for alt som fremdeles fungerer godt, og som er veldig glad så lenge det varer!

Nå heier vi på alle dere som har mandatet og en god vilje til å ta vare på det medmenneskelige i den fremtidige helsetjenesten!