Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Sandefjord hadde fra gammel tid klart seg godt uten lege, skrev historiebokforfatter Knut Hougen under overskriften «Lege- og sunnhetsvesenet i Sandefjord» i bøkene om Sandefjords historie 1 og 2 fra 1928. Da den koleraepidemien i 1833 og i 1849 syntes å spre seg nordover i Europa, skapte det frykt for smitte. Ikke minst økte bekymringen for kolerasmitte i Sandefjord, med sin store flåte av skip i internasjonal trafikk.
Drøyde med sykehus
Ved kongelig resolusjon av 26/4-1831 ble det opprettet en sunnhetskommisjon for Sandefjord. Den besto av byfogden i Larvik (formann), distriktslegen i Larvik, pluss presten og to andre borgere av Sandefjord. Sandefjord hadde da fått sin egen lege, Heinrich Arnold Thaulow, som også ble medlem av sunnhetskommisjonen. Dette skjedde i skyggen av en truende koleraepidemi, men bidro til at Sandefjord flere år senere fikk sitt første sykehus.
Så kom det...
Vår by hadde også klart seg godt uten politi i mange år. I stedet hadde byen en underfogd og en vekter. Byen hadde heller ikke noe fengsel, men den trengte det heller ikke. Skulle unntaksvis en person settes fast, transporterte underfogden personen til Larvik, hvor han ble tatt vare på. Derfor ga Sandefjord i stedet årlig et lite bidrag til arrestforvalterens lønn i Larvik.
Hvorfor rive alt som er gammelt?
Etter påtrykk fra Justisdepartementet hadde man dog i 1844 innredet et værelse i fattighuset i Bjerggata til varetektsarrest. Og hvis det skulle bli nødvendig, var man også villig til å bruke et annet rom i samme hus i samme hensikt. Men et sykehus var foreløpig utenfor økonomisk rekkevidde for Sandefjord.
Trengte medisinsk kompetanse
Forfatter Knut Hougen legger også til at byen ikke hadde tilfredsstillende medisinsk kompetanse, ikke engang en feltskjærer (i.e. gammelt begrep om en person som behandlet sårskader i felten i krig.) Han var som regel en barberer som var fortrolig med å bruke skarpe instrumenter og som innimellom måtte gjøre tjeneste som «kirurg». Vår by trengte i sannhet folk med en viss medisinsk kompetanse.
I november 1852 vedtok bystyret å oppføre et større bygningskompleks i Sandefjord, inneholdende fattighus, sykehus, rettslokale og fengselsbygning. I 1853 ble det opptatt et lån på 2.000 spesidaler fra Opplysningsvesenets fond for å bygge sykehus. Det var trolig også slik da at hyppige trusler om utbrudd av kolera gjorde at det ble fortgang i planene om å bygge sykehus i Sandefjord.
I Nygaten, som det het da
Tomten som var påtenkt som sykehus, var på hjørnet Bjerggata og Rådhusgata (da kalt Nygaten). Den del av løkka som ikke gikk med til sykehustomta, skulle legges ut til «promenadeplass». Sykehusprosjektet ble erklært ferdig i 1857, og driften kom i gang i 1859.
Overveldende flertall for å rive det gamle sykehuset og si ja til 17 leiligheter i Rådhusgata 2
Ennå i dag står det gamle sykehusbygget på samme sted hvor det ble reist, like ved byens første rådhussal og det private «Gamlehjemmet» i Bjerggata. Da nytt sykehus ble innredet på Solvang Gård i Sandefjord i 1922, ble den gamle sykehusbygningen gitt til «Gamlehjemmet» i Bjerggata.
Sandefjords første sykehus er bevaringsverdig som en del av det opprinnelige bygningsmiljøet i Bjerggata og bør absolutt bevares.