Gå til sidens hovedinnhold

Dagen som alt har forandret oss

Torsdag 12. mars er en dag som blir stående i minnet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han står der, guttungen, i skolegården sammen med alle sine kamerater. Alle har hver sin litt for store gjennomsiktige plastsekk, fulle av klær, sko og diverse skolesaker.

Nye biler kommer stadig til på veiene rundt skolegården. De parkerer her og der. Foreldre haster inn for å lete etter sine, og ut igjen etterpå leiende på et barn i den ene hånden og bærende på en plastsekk i den andre. Det hele er en litt forvirret oppbruddstemning som bare plutselig dukker opp som ut av ingenting.

Eller ut av ingenting egentlig? Blir ikke det feil å si?

Hendelsesforløpet er som følger: Statsminister Erna Solberg erklærer på en pressekonferanse at barnehage og skoler må stenges. Noe vi på forhånd er vel advart om kunne skje av rektor. Noe vi er advart om på forhånd for to måneder siden av det som skjedde i Kina. Noe vi er ganske mye advart om forhånd faktisk, av det som skjer i Italia, i Frankrike, i Sør-Korea og i nesten hele resten av verden egentlig.

Men nå er det her. I midt i hverdagen. Konkretisert ned til en bekymret telefon fra guttungen, 20 minutter etter at Solberg begynte å snakke på pressekonferansen på Statsministerens kontor i Oslo.

Alle tingene i posen er for mye å bære på. Kan jeg hente ham på skolen? Ja, selvsagt. Og der står han - like usikker på hva som nå skal skje som pappaen sin.

På vei hjem igjen svinger vi innom nærbutikken. Jeg ser for meg at det kan bli mye jobb den ettermiddagen. Like greit å handle med én gang.

Jeg har sett nyhetsmeldinger om hamstring av toalettpapir og annet i USA. Slik må det ikke bli i Norge. Jeg kjenner derfor et underlig kink i nakken. Ingen skal tro jeg hamstrer, nei!

Jeg passer på å si høyt til guttungen at her skal det kun handles inn middag! Å bry seg om hva andre tenker, blir ofte oppfattet som noe negativt. Men om det kan oppdra oss nordmenn til å oppføre oss rett i krisetid, er det kanskje helt greit likevel? At det plutselig er helt greit å sette andre først?

Jeg ser ingen tegn til hamstring og puster nesten lettet ut. Dette skal vi som lokalsamfunn klare.

Senere på kvelden får jeg en telefon fra en kamerat. Han er helt rystet. Han er på Coop Fokserød og der går folk av konseptene. Parkeringsplassen er full, men butikkhyllene er tomme. Rundt omkring i butikken er det kaos – folk svirrer rundt med fulle handlevogner. De er på jakt etter mer, mer, mer. Mer av toalettpapir, mer av vaffelmiks, mer av hermetikk, mer av vond spagetti på boks, mer av brød og alt som kan stables opp i høyden på handlevognene.

Jeg kjenner litt på dette når jeg legger ungene denne kvelden: En ny virkelighet har inntruffet i Sandefjord. En virkelighet vi ikke har øvd på i 75 år.

Krise på ekte.

12. mars blir en dag alt har forandret oss. Det skal forandre oss mye mer. Jeg håper det også blir til det bedre.

LES OGSÅ:

Forbilde eller egoist?

Nå må vi vise hva vi er laget av

Kommentarer til denne saken