Gå til sidens hovedinnhold

Vi må ikke sove

Artikkelen er over 3 år gammel

Regjeringen, med Sylvi Listhaug i spissen, har oppnevnt et utvalg til å undersøke mulighetene for «å suspendere lovpålagte rettigheter i ekstraordinære situasjoner». Det betyr at regjeringen kan endre, fjerne eller suspendere gjeldende lovverk og rettigheter i en situasjon den vil finne «ekstraordinær», uten Stortingets samtykke.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forrige gang en regjering fikk en slik fullmakt var da Norge ble okkupert i 1940. 

Som et eksempel på en «ekstraordinær» situasjon bruker Listhaug regelmessig flyktningkrisen i 2015 til å illustrere hvordan regjeringen ble «handlingslammet» av våre folkevalgte.

Realiteten er den at flyktningkrisen i 2015 er et eksempel på hvorfor regjeringen ikke bør få fullmakt til å avskjære de folkevalgte: I ekspressfart ble det i Stortinget vedtatt et forlik om hvordan flyktningkrisen skulle håndteres, med støtte fra 161 av 169 representanter. Om ikke Erna og Sylvi fikk akkurat som de ønsket, så gjenspeilte forliket folkeviljen, og krisen ble håndtert. For de beste løsningene finner en i fellesskap, ikke bak lukkede dører i Justisdepartementet.
 

Flyktningstrømmen i 2015 avdekket svakheter ved det norske mottaksapparatet, men Stortinget stod ikke i veien under krisen. Regjeringens bilde om en uoversiktlig situasjon holder ikke mål, og forslaget står igjen som et virkemiddel for å kunne gjennomføre planer uten å ta hensyn til flertallet på Stortinget. Enhver med et snev av historisk sans bør gjenkjenne forslaget for det det er: Et kaldt gufs fra fortiden.

Rundt om i Europa, ser vi nasjoner som gradvis bryter ned de demokratiske institusjonene i nettopp «krisens» navn. Enten det er terror, kuppforsøk eller økonomisk nedgang som rettferdiggjør krisetiltakene. De samme politikerne går óg til angrep på den uavhengige pressen. Enten det er gjennom å erklære kritiske artikler «fake news», arrestere journalister, eller når en justisminister brenner lokalavisa fordi den skrev ting han ikke likte.

De samme tendensene så vi 80 år tilbake.

For ordens skyld er det viktig å påpeke at jeg ikke mener den trippelblå regjeringen kan sammenliknes med Trump, Erdoğan eller Putin. Likevel er det viktig å huske dette: Vi er verken smartere eller bedre mennesker enn generasjonene før oss, men vi kan imidlertid lære av deres feil.

En debatt om å svekke det norske demokratiet bør derfor ikke hilses velkommen i 2018.

Kommentarer til denne saken