De med lavest inntekt subsidierer dem med høyere inntekt, så de høytlønnede får romslig plass på veien og når raskere fram til arbeid eller møteavtale

Av

Arbeiderpartiordføreren i Sandnes, Stanley Wirak, har fortjent min respekt og aktelse. Etter å ha sett og hørt reaksjonene, tenkt seg om og vurdert virkningene, krever han nå at rushtidsavgiften fjernes fra bompengeavtalen som er under revisjon mellom kommunene på Nord-Jæren, fylket og regjeringen. Begrunnelsen er enkel: Rushtidsavgift som alle betaler, vil gi bedre plass på veiene for dem som har mye penger.

DEL

MeningerHan sier: «For en hjelpepleier som tjener 400.000 kroner i året, er det mye penger med 70 kroner dagen i bompenger. For en direktør som tjener 1,5 millioner, betyr det omtrent ingenting.» Her er det altså ikke tale om avgiften for å kjøre på selve den nye motorveien, men den ekstra avgiften som skal innføres fra 25. mars i rushtiden både morgen og ettermiddag.

Rushtidsavgiften er direkte usosial, mener Wirak, og han har helt rett. Det er nemlig ikke alle som kan velge å kjøre til andre tider utenom rushtid, for eksempel de som skal levere barnehagebarn og deretter selv dra på jobb.

Ekstra byrde

Man kan selvsagt innvende at om rushtidsavgift er usosial (tar ikke hensyn til inntekt), så er det veldig mange andre utgifter som er det: Mat koster mer relativt sett for dem med lav og middels inntekt enn de mer velstående. Det samme gjelder strømutgifter, kommunale avgifter, egenandeler, medlemskontingenter og mye annet.

Men i forhold til rushtidsavgift blir det her et spørsmål om en ekstra byrde for dem som må på jobb til et bestemt tidspunkt – til en jobb som er nødvendig for å kunne betale alle de andre husholdningsutgiftene. De med lavest inntekt subsidierer dem med høyere inntekt, slik at sistnevnte får romslig plass på veien og når raskere frem til arbeid eller møteavtaler. Kollektivtilbudene er jo så som så i både det urbane og det grisgrendte landet vårt.

De unge og sterke, de romantisk-reaksjonære, kan ikke uten videre avfeie problemstillingen med å si at «folk må da kunne sykle».

Bompenger en uting

Bompenger er i bunn og grunn en uting. Veier og jernbane og annen infrastruktur er en soleklar offentlig oppgave som skal finansieres over offentlige budsjetter. Det er det normale i de fleste land. I Norge har vi dessverre fått en «blandingsøkonomi» også her: Statlige myndigheter forlanger lokale bomavgifter for å delfinansiere en ny og bedre vei.

Eller omvendt: Som regel er det lokale og regionale folkevalgte organer som krever veien og er villig til å vedta bompenger for å få det til. I mange tilfelle er det et spørsmål om å få veien, eller ikke få veien. Noen er så prinsippfaste her at de velger å ikke få veien, slik flertallet i Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme i sin tid gikk inn for. Jeg kan godta bomavgifter i noen tilfeller: Dersom den gamle veien går noenlunde parallelt med den nye motorveien, og dermed gir trafikantene et valg, er det greit, slik som gamle og nye E18 i Vestfold.

I mange år var det de som valgte å kjøre de gamle Lierbakkene fremfor å benytte den moderne motorveien mellom Lier og Asker. Dem om det.

Statlig andel har økt

Det er ikke det offentliges oppgave å belaste vanlige folks hverdag med stadig nye utgifter og avgifter. De siste årene er det bygget flere motorveier enn noen gang i Norges moderne historie. Opposisjonen raljerer over det borgerlige flertallets politikk.

Men faktisk har det samme flertall (Solbergregjeringen) sørget for at den statlige andelen av finansieringen er økt kraftig. Staten betaler nå mer enn bilistene, prosentvis. Jeg husker også alle de anstrengelsene Vestfold fylkeskommune gjorde under Per-Eivind Johansen (H) som fylkesordfører for å senke bompengeavgiftene. Det lyktes over all forventning.

Det er håp for bompenge-Norge når selv Arbeiderpartiordførere sier at «nok er nok».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags