Alexandra Larsen finner grunn til å antyde at norske prester kan settes i bås med terrorister? Ja vel. Man skal lese mye vås før ørene faller av.

Av

Jeg var til stede på samme julegudstjeneste som Alexandra Irene Larsen. Eller var jeg det? Det jeg hørte, var en modig preken, en viktig, riktig og nødvendig preken. Den inngikk som en del av en helhetlig, velkomponert, vakker og betydningsfull gudstjeneste.

DEL

MeningerDet Alexandra Irene Larsen gjør, er å ta tak i én del av gudstjenesten, forstørre den og forvrenge den. Det er en slik arroganse og nedlatenhet i Larsens tekst at man nesten ikke tror hva man leser. Hun finner grunn til å antyde at norske prester kan settes i bås med terrorister? Ja vel. Man skal lese mye vås før ørene faller av.

Hvor er begrunnelser og argumenter?

Ellers består teksten stort sett av påstander. Begrunnelser og argumenter er det lengre mellom. Det er en springende tekst, satt sammen av likt og ulikt. Ta nå for eksempel setningen som hevder at «vår egen kultur brytes ned». Ved første øyekast ser den ut som en setning som er hentet fra en av tekstene Larsen publiserer for resett.no og HRS, og som har falt ned på en tilfeldig plass i artikkelen hennes i SB. Men det spørs om det ikke er her hunden ligger begravet. Larsens forkjærlighet for høyreekstreme publikasjoner gir henne store skylapper.

Har alltid vært politisk

Dermed får hun ikke med seg at kirken alltid har vært politisk (om vi definerer politikk som rettferdig fordeling av goder og byrder), ofte har vært en maktkritiker og ofte har bedrevet det hun beskriver som «aktivisme», men som vi like gjerne kan døpe om til å bry seg om vanskeligstilte. En kristen kirke som Larsen gikk i på julaften, hviler på Kristus, det ligger nokså åpenbart i ordet. Hvem var så Kristus, og hva sto han for? Han var mangfoldig og kan beskrives på mange måter, men neppe som apolitisk. Han sto alltid, helt konsekvent, på de vanskeligstiltes side. Det kommer veldig klart til uttrykk mange steder.

Som her, i Matteus-evangeliet: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. (…) Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Lite verdt

Man skal ikke lese mye i Bibelen, eller hos flyktninghjelpen.no, før man forstår at flyktninger definitivt må regnes inn som noen av de minste søsken. Men for Larsen er ikke flyktninger særlig mye verdt. Teksten hennes er gjennomsyret av en mistenksomhet mot dem. Hun påstår, uten noe kildegrunnlag, at de stort sett er unge, bemidlede menn. Tall fra Flyktninghjelpen viser at i 2018 var 41 prosent av asylsøkere til Norge kvinner. Blant de resterende 59 % mennene finner vi naturligvis all slags folk. De flykter på grunn av krig, religiøs forfølgelse, seksuell legning osv. Hvor bemidlede de er varierer sterkt. Noen kan hjelpes der de er. Andre ikke. Boken «Farvel, Syria» av Emil André Erstad gir et godt innblikk i mekanismene bak dette.

Nei til kalkulator-etikk

Videre tenker hun på flyktninger mest som en utgiftspost. Jeg er glad for at Kirken ikke står for en slik kalkulator-etikk. Larsen prøver også å glorifisere situasjonen i landet Lula Tecle har flyktet fra. Hos NUPI kan vi lese om Eritrea at det er en grov forvrengning. I neste setning spør Larsen retorisk om vi vil ha et land der «hvem som helst» som klarer å snike seg inn, skal ha rett til arbeid. Men de ureturnerbare er definitivt ikke hvem som helst. Larsen kommer besynderlig nok ikke inn på at de ofte står i usedvanlig vanskelige situasjoner. At det er lett å gjøre seg ureturnerbar, blir stående som en av mange udokumenterte påstander hos Larsen.

Larsen hevder bramfritt at sinnelagsetikk har utspilt sin rolle. Mon det. Uansett er det ikke sinnelagsetikk Stålsett og andre maktutfordrere i kirken står for. Erling Rimehaug i Vårt Land har skrevet en leseverdig tekst hvor han påpeker at det har mer for seg å se det som pliktetikk. Blant annet skriver han: «Pliktetikk kan vise til Guds vilje, til Bibelens budskap, til Jesu eksempel eller kristne verdier. Slike religiøse begrunnelser er gyldige for dem som føler seg forpliktet av dem.» Og den som går på gudstjeneste en julaften, bør kanskje ikke bli overrasket over å møte nettopp dette?

Hvor mye av verden har du sett?

Larsen beskylder andre for naivisme. Samtidig hevder hun at dersom båter som plukker opp flyktninger bare transporterte dem tilbake til andres kyster enn Europas, ville den «enorme menneskehandelen flyktningpolitikken har blitt, opphøre av seg selv.» Av seg selv? Virkelig? Det får meg til å undres hvor mye av verden Larsen har sett. Det får meg til å undres på om hun noen gang har kommunisert med dem som jobber på disse båtene. Eller flyktningene selv. Det bruker å gjøre inntrykk på folk, helt av seg selv. Hvem er mest naiv i den saken her, skal tro?

Vi må faktisk tenke på konsekvensene av våre handlinger, skriver Larsen. Som om meningsmotstanderne hennes ikke har gjort det. De har bare kommet til andre konklusjoner. Et slikt utsagn finner jeg arrogant og nedlatende. Det interessante i debatten vil være hvordan det argumenteres for de ulike synene. I Larsens tekst finner jeg ikke én kildehenvisning. Det jeg finner, er påstander, synsinger, mistenkeliggjøring og vranglesninger. Ikke så mye her harmonerer med ordene fra Bibelen: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.»

Kirken fungerte

Det var disse verdiene julegudstjenesten i sin helhet ga uttrykk for. Kirken fungerte som den skulle denne dagen, som et moralsk kompass basert på Bibelens grunnverdier. Den som på bakgrunn av dette blir redd for samfunnskollaps og gode kår for terrorisme, bør ha i mente at heldigvis har ikke alle vært like skyggeredde. Lov er ikke alltid ensbetydende med rett, og blind lydighet er farlig. Mennesker som Mahatma Gandhi, Martin Luther King og Per Flatberg har vist oss at myndighetens bestemmelser noen ganger må utfordres. Slik har det alltid vært. Slik vil det alltid bli. Det har absolutt ikke «utspilt sin rolle».

Hvem er den største aktivisten?

Per Flatberg var for øvrig en av Alta-aktivistene. Sivilt ulydig var han. I 2008 fikk han Kongens Fortjenestmedalje i gull. Den fikk han som belønning for innsats av særlig samfunnsgagnlig natur.

Larsen synes Stålsett burde vært strengere dømt. Vel, det går også an å hevde at han på bakgrunn av Menneskerettene og Grunnloven burde vært frikjent. Grunnloven går langt i å sikre ethvert individ retten til arbeid. Larsen avslutter med noen personlige spekulasjoner rundt hva Grunnloven burde vært. Heldigvis endres ikke Grunnloven på bakgrunn av enkeltindividers forgodtbefinnende, eller som resultat av løst fundert aktivisme.

For det kan saktens spørres hvem som er den største aktivisten av Kirken og Larsen fra Haukerød.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags