Er det norske demokratiet truet?

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Det er ingen grunn, historisk sett, til å tro at et politisk styringssystem skal vare evig. Heller ikke demokratiet. Nå har vi hatt en aller annen form for demokrati i den vestlige verden siden slutten av 1700-tallet. Hele tiden har systemet vært under utvikling, fram til rundt 2000 i positiv retning; flere og flere har fått stemmerett, kvinner og menn er blitt likere, rettssikkerheten er styrket og enkeltmennesket har fått større verdi.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Men en artikkel i The Economist nylig tar for seg den demokratiske utviklingen i 2016 i hele 167 land i verden: en demokrati-helse indeks. Det viser seg dessverre at mer enn halvparten av landene har en negativ demokratisk tendens. Indeksen inneholder over 60 indikatorer fordelt på 5 brede kategorier – valgprosess og pluralisme, styresett, politisk deltagelse, demokratisk politisk kultur og sivile friheter. Den konkluderer med at mindre enn 5 % av verdens befolkning lever i det de kaller fullstendige demokratier.

Norge er og har siden 2010 vært, verdens mest demokratiske land målt etter disse kriteriene. Det finnes 19 fullstendige demokratiske land, 14 i Vest-Europa. Men tendensen også for disse er nedadgående, også for Norge. Det skjer det samme her som i andre land som har vært stabile demokratier over lang tid. Vi må passe oss for ikke å hage i samme situasjon som Frankrike, USA og Spania.

Frankrike f.eks. er nå definert som et ufullstendig demokrati og på vei nedover fordi landets sivile friheter ble redusert da det ble vedtatt en unntakslov eller en antiterrorlov som utvidet regjeringens fullmakter. Fra å være midlertidige har lovene nå blitt permanente. Noe som førte til store protester blant annet fra Amnesty International og Human Rights Watch.

Og det er nå organisasjoner som disse må følge nøye med, ja det må alle som er redd for demokratiet skal fortsette å bevege seg i negativ retning slik The Economist beskriver det. For det er lett å spore faretegn. Alle stort sett basert på terrorfrykten som bygges opp i hele verden, også i det mest demokratiske land av dem alle, Norge.

Framtidsredselen nøres opp av framstående politikere fra partier som beveger seg i stadig mer populistisk retning. Eliten og meningspolitiet blir de kalt de som prøver å ha en noe mindre følelsesladd analyse av farenivået. Og den fjerde statsmakt står bak og heier fram kritikk når noe går galt. Vi har fremdeles ikke kommet dit at vi har vedtatt noen unntakslov i Norge, men vi er på vei mot innstramninger i våre liberale rettigheter; på bevegelsesfriheten, på talefriheten, på organisasjonsfriheten, på forsamlingsfriheten.

For nå har regjeringen ved Justis- og beredskapsdepartementet, altså ved justisminister Sylvi Listhaug, opprettet et utvalg som skal vurdere endringer i beredskapslovgivningen. Departementet skriver i pressemelding «I spesielle krisesituasjoner kan det være behov for myndighetene å kunne agere raskere og mer fleksibelt enn dagens lover og regler åpner for. Derfor oppnevnes det et offentlig utvalg som skal se på om regjeringen bør ha mulighet til å supplere eller gjøre unntak fra lovgivningen, og til midlertidig å suspendere eller modifisere ellers lovpålagte rettigheter i ekstraordinære situasjoner». Midlertidig som i Frankrike

Beredskapsloven av 1954 åpner for at regjeringen ved krig, krigsfare eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, kan gi bestemmelser av lovgivningsmessig karakter. Under den kalde krigen. Den store tilstrømmingen av asylsøkere høsten 2015, bruker regjeringen som eksempel på en ekstraordinær situasjon hvor det var behov for større fleksibilitet enn det dagens lovgivning gir adgang til. Og for å sukre hensikten, kommer Listhaug med et eksempel som skal vise hvor viktig en det er at regjeringen får utvidede fullmakter. Flyktningbarn hadde rett til opplæring dagen etter de kom til Norge. Den retten kunne ikke oppfylles fordi mengden ble for stor. I en slik alvorlig krisesituasjon burde regjeringen kunne brukt unntaksbestemmelser.

Vi har nå en justisminister som faktisk frykter for Norges framtid dersom vi skulle leve etter de demokratiske verdier vi etterfølger i dag, som under valgkampen tok til orde for å bryte menneskerettighetene og den norske grunnloven ved å sperre asylsøkere inn på sperret mottak. Noe som gir negative assosiasjoner og vil i krisesituasjoner kunne gjelde også andre grupper. Og hvor er vi da?

Hun har også sagt at hun vil vurdere å gjøre som sosialdemokratene i Danmark å begrense ikke-vestlig innvandringen av folk fra bestemte land som de gjør det i USA. En form for kollektiv avstraffelse som ikke hører hjemme i vår form for demokrati.

Finansminister Siv Jensen er villig til å sette menneskerettighetene til side for å få mulla Krekar i forvaring.

Hege Storhaug støttes av mange når hun vil sensurere Koranen og stenge moskeer.

Så de vesentligste spørsmålene er: Er det mulig å forsvare demokratiet med udemokratiske midler og komme ut av det med demokratiet i behold? Er det mulig å forsvare likhetsidealet med forskjellsbehandling og samtidig påstå at likhet er en umistelig verdi? Kan en rettsstat beskytte friheten med fengsling uten lov og dom? Og trosfriheten, tåler den særbehandling av enkelte trosretninger?

Det er den store tilstrømningen av asylsøkere som er foranledningen til nytenking når det gjelder beredskapslovene, men det er kun å frykte at nå skjer bare de første reduksjon i våre sivile rettigheter. Det foreløpige blir permanent. Hittil har det vært umulig å forsvare demokratiet med udemokratiske hjelpemidler, uten å omdefinere demokrati? Noe som selvsagt vil bli gjort, helt i samsvar med deler av tidens politiske ånd og tenking også i Norge: fake news og alternative sannheter. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken