Multitasking av vår identitet?

Bilde kan brukes.

Bilde kan brukes. Foto:

Av

Utfordres vår identitet når påkjenninger og forandringer finner sted? Eller blander mennesker sin identitet med religion? Kanskje «multitaskes» min og din identitet ut fra hvor vi kommer fra?

DEL

LeserbrevBestår vår identitet som den er eller har blitt, eller utvides den ut fra hvordan man lever, hvilke problemer man har, eller hvor man befinner seg i verden?

Der er flere spørsmål jeg kunne ha stilt meg akkurat rundt denne problemstillingen. Men det er noe med temaet som gjør meg utrolig nysgjerrig.

Vi prøver til tider å observere og analysere det vi oppfatter når vi møter andre mennesker, står overfor en fremmed kultur, oppdager nye naturinntrykk osv. Observasjoner gjør oss oppmerksomme på det vi har rundt oss, men samtidig lærer vi hele tiden.

Mennesker er virkelig noen spennende skapninger! Identitet er noe vi på en måte er «født med», med den kan endres og utvikles.

Jeg var selv vitne til en som sa høyt: «Jeg har mistet min identitet fordi jeg bor i et fremmed land». Personen har innvandrerbakgrunn.

Men kan vi uten videre si at en som har innvandrerbakgrunn, nødvendigvis må føle at identiteten ble borte fordi vedkommende bor i et fremmed land? Kan ikke også vi andre føle seg litt «utenfor» eller identitetsløse i perioder med traumatiske opplevelser – når vi for eksempel blir rammet av katastrofer, sykdom, partnerbrudd – selv om vi bor i «vårt eget» land? Behøver dette være en varig tilstand?

«Identitet» er noe vi skaper så lenge livet er i oss!

Hvis vi tar innvandrereksemplet: Utfordringen er egentlig den samme enten den gjelder den som er kommet til landet eller den som tar imot blant landets egne innbyggere. For å skape dialog med hverandre, spiller språk den viktigste rollen i innflytelsen vi har på hverandre. Når språk mangler, kan det oppstå misforståelser, frustrasjoner, forsinkelser i alt det du og jeg, eller systemet, prøver å bidra med.

Forskjellige identitets-«bølger» kan også ha innflytelse på utviklingen for selve landet. Individer kan velge retninger å gå mot, men hver og en av oss velger ofte den «sikreste» retningen, det kjente sporet som er så trygg å følge. Denne trygge siden for de fleste av oss er eget språk, egen kultur og personlige vaner, der vi kjenner oss igjen.

Men vi er nødt å lære av hverandre og om hverandre for å føle trygghet og samhørighet med andre mennesker.

Jeg har lenge observert og prøvd å analysere hvordan vi påvirker hverandre. Dette er viktig for en sunn samfunnsutvikling: At en ikke føler seg fremmed. Så lenge man ikke kan språket, er det som å sveve i lufta: «Man er her til stede fysisk, men i hjemlandet psykisk» fordi der er jo alt det du har knyttet deg til.

Identiteten blir hengende der et sted, og dette hjelper deg ikke videre. Man er nødt til å skape seg en ny identitet i det nye hjemlandet, prøve å bygge identiteten fra grunnen av.

Jeg mener det faktisk er den beste løsningen for en selv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags