I dette innlegget vil jeg konsentrere meg om den negative sosiale kontrollen innvandrerjenter og -kvinner ofte blir utsatt for. Det er et tegn på en holdning når man i enkelte miljøer snakker om den heldige som vinner mor og ikke minst fars gunst og kan gifte seg med familiens lille prinsesse.

Det er ikke spøken om den heldige mannen som vinner hennes hjerte, det er familiens hjerte og deres trygghet på opprettholdt eller økt status som skal vinnes. Når tiden for pubertet kommer, mister vi som samfunn kontaktet med mange av disse jentene, de deltar mindre i fritidsaktiviteter. Tiden skal benyttes til å forme den unge kvinnen slik at hun blir klar for voksenlivet.

Selvfølgelig tar jentene opp kampen, de smeller med dører og peker på urettferdigheten i skillet mellom hennes og hennes brødres muligheter. Hun har ikke friheten til å bevege seg i sitt eget nærmiljø, rykter går og mange er øynene som passer på henne og familiens såkalte ære. Jentene forteller om et privatliv som skrumpes inn til kvelende kontroll.

Til slutt blir pusterommet så lite at hun gir etter og er ikke lenger en sprudlende ungjente med drømmer og håp, men redusert til familiens «snille pike». Dersom hun ikke er den snille piken, men fortsatt i opposisjon, blir den sosiale kontrollen merkbart sterkere.

Da begynner krenkelsen som det fortelles om. Da er hun hore, for vestlig og bringer skam over familien. På det tidspunkt kommer ofte det offentlige Norge på banen om jenta orker be om hjelp. Vi benytter de verktøy vi er vant til å benytte, det tenkes og handles etter vestlig tankesett. Naturlig nok siden vi tross alt er i Norge.

Dialog og litt veiledning endrer dessverre ikke denne negative sosiale kontrollen. Kvinner og enkelte modige menn over store deler av verden har hatt denne dialogen i generasjoner. Og henrettelser er utført av regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med, det har ikke endret praksisen i kulturen. Vi må tørre å ta diskusjonen i Norge både politisk og faglig.

Vi må tørre å reise standarder med mål å bedre livet til kvinner som utsettes for negativ kontroll. Vi må være minst like tøffe som de kvinnene som bryter tausheten. De satser alt, i ytterste konsekvens sitt eget liv.

De gjør det som vi nettopp har snakket om 17. mai. Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Vi kan ikke vente, vi har ikke tid til å vente. Det eneste vi som fagfolk og politikere risikerer, er at rasismekortet spilles mot oss.

Det er ikke slik at disse jentene skal vente på friheten, i Norge skal vi ikke vente på friheten. Arnulf Øverland skrev at vi ikke skulle tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. De som nå roper ut om negativ sosial kontroll, ære og skam kultur, er våre nye frihetskjempere. De må støttes moralsk, økonomisk og ikke minst juridisk.

Vi som er fagfolk eller politikere må gå foran, vi vil få rasismekortet spilt mot oss, det må vi tåle inderlig vel, negativ sosial kontroll er nemlig en urett som rammer oss selv.

Den rammer selve fundamentet vi bygger vårt samfunn på derfor må den bekjempes.