Gå til sidens hovedinnhold

Ja til vigsel for likekjønnede

Artikkelen er over 6 år gammel

Høstens valg i Den norske kirke dreier seg, slik jeg se det, om den fortsatt skal være åpen for alle som ønsker å høre til i den, eller om vi går i en retning der kirken blir smalere og mer lukket. Det er valg til både lokale og sentrale verv kirkelige råd, blant annet representanter til bispedømmeråd fra Tunsberg, og dermed til Kirkemøtet, som er kirkens øverste demokratiske organ.

Et lite tilbakeblikk viser hva det står om. I 1992 skjedde det noe nettopp i Tunsberg bispedømme. På visitas i Hof besøkte biskop Sigurd Osberg en skoleklasse. Der ble han utfordret om sitt syn på homofiles liv. «Hva mener du om to homofile som lever sammen?» Spørsmålet kom fra en niendeklasse-elev. Osberg kaller dette et vendepunkt. Han måtte svare ærlig, og uttrykte at det var på tide at bispemøtet vurderte sitt standpunkt om å si nei til seksuelt samliv mellom homofile. Det utløste kraftige reaksjoner, ikke bare i Tunsberg bispedømme, men i offentligheten, på bispemøtet og i kirken for øvrig. Den interesserte leser kan gå til hans selvbiografi fra 2006 «Står om enn tårene faller. Kirken i en brytningstid.»

Dette var et anliggende som hadde opptatt Osberg fra han var ung, og som hans bysbarn, Karen Kristine Friele, hadde utfordret ham på. For allerede i 1968 var «Kirken og de homofile» tema på et møte i Forbundet av 1948. Der deltok Osberg etter invitasjon fra Friele. Da var han prest på Ringsaker.

Det er mange opprivende historier fra menneskers liv i kjølvannet av det syn som har vært rådende på homofili og homofiles samliv, i samfunnet – og i kirken. Gjennom teologiske utredninger, og ikke minst gjennom møte med homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle menneskers liv og deres kamp for rett, rettferdighet og verdighet, har både biskoper, prester og leke kirkemedlemmer endret holdninger og syn.

Til høsten kan arbeidet som vår daværende biskop tok fatt på, i posisjon, (for det er der det også må skje), bidra til at alle får de samme muligheter til å leve et åpent liv i tro og tillit i kirken. Osbergs etterfølger i bispestolen, Laila Riksaasen Dahl, fulgte opp. Nå er det opp til kirkens medlemmer å fullføre ved valg til bispedømmeråd i høst. For første gang er det to lister, og dermed valgmuligheter. Det styrker demokratiet, noe som er et anliggende både for kirken og politikerne, etter at båndene mellom stat og kirke ble løst. Med to lister knytter det seg også større interesse for og mer spenning til valget enn tidligere. Åpen Folkekirke stiller liste i Tunsberg og åtte andre bispedømmer. Etter kirkemøtet i 2014 ble organisasjonen etablert fordi vi er mange i kirken som ønsker et engasjement omkring en bred og åpen folkekirke. På Kirkemøtet i 2014 gikk et knapt flertall imot å åpne for kirkelig vigsel av likekjønnede.

Åpen folkekirke har etablert en plattform og et program som kandidatene på listen står for, og som velgerne kan gjøre seg kjent med. Plattformen bygger selvsagt på Den norske kirke bekjennelse og dens selvforståelse, om noen skulle være i tvil. Listen fra bispedømmets nominasjonskomité har ikke noe program. Alle kandidater, på begge lister, har kunnet svare på aktuelle, oppgitte spørsmål, som er bekjentgjort på kirkens hjemmeside ,sammen med Den norske kirkes visjonsdokument.

Åpen folkekirke arbeider for at vi må kunne å leve med uenighet i kirken når det gjelder vigsel for likekjønnede som når det gjelder kvinner som prester. I Den norske kirke er det allerede to syn på vigsel av likekjønnede. Det er fortsatt to syn på kvinner som prester. Kirken har, etter lange stridigheter, maktet å finne ordninger på dette området. Begge spørsmål er fortsatt stridsspørsmål i kirken. Det vises ved bispenominasjoner og boikott i enkelte kristelige organisasjoner.

Når det åpnes for vigsel for likekjønnede, vil det bli fritaksordninger for dem som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å delta i en slik kirkelig ordning.

Jeg har valgt å stå på listen for Åpen Folkekirkes plattform. Den uttrykker følgende: «Vi ønsker en kirke som fremmer menneskeverd og motarbeider diskriminering. Vi ønsker en kirke som ser på alle som likeverdige og fremmer likebehandling uavhengig av for eksempel kjønn, seksuell orientering, etnisitet, alder og funksjonsevne. Vi ønsker en kirke som åpner for at likekjønnede par kan vies i kirken.» Når forholdet mellom stat og kirke er i endring, fastholder jeg at kirken må ha rom for en bredde der alle døpte kan kjenne seg hjemme. Jeg vil arbeide for at Den norske kirke kan oppfattes som en åpen og inkluderende folkekirke, og at flere må få lyst til å være medlemmer. Gode prosesser skal ivareta alle kirkelig ansatte blant annet gjennom dialog med arbeidstakerorganisasjonene. I forholdet til administrative organer må det være tydelig at det er de valgte som styrer kirken. Lokalkirken må styrkes gjennom soknet og soknets organer. Bispemøtet skal ha selvstendig plass i kirkeordningen med ansvar for blant annet liturgiske og læremessige saker.

Tunsberg bispedømme er langstrakt, fra fjord til fjell, og mangfoldig i både næringsliv, samfunnsliv og kirkeliv. Et bispedømmeråd skal ivareta bredden og mangfoldet. Da er det godt å ha en form for nærhet til begge fylker som både arbeid og fritid har gitt.

Til mulige velgere har jeg følgende opplysninger: Min faglige og yrkesmessige bakgrunn er som førstelektor i lærerutdanninga i Vestfold, med religion som hovedfag. Yrkeserfaringen er fra både grunnskole og gymnas, men også fra utdanningsledelse, som rektor ved Høgskolen i Vestfold i seks år, og et år som konstituert utdanningsdirektør i Buskerud. Frivillig arbeid blant og for barn og unge, i kirkelige komiteer med åpne kanaler mellom og interesse for kirke, kultur og samfunn, har vært drivkraften. Tillitsverv i KFUK/M, Kirkens Nødhjelp, UNESCO, Rotary og Norske kirkeakademier har gitt utblikk og innsyn i ulike livsvilkår og ståsted. Slik speiler yrke og fritid et bredt samfunnsmessig og kirkelig engasjement.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.