Kan dere forsvare disse Tenk stort-bokstavene når faren min ikke engang kunne spise seg mett på Kamfjordhjemmet?!

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Hallo? Hva i all verden er det som skjer? Er det virkelig tilfelle at politikerne her i Sandefjord seriøst diskuterer om de skal sette opp fire meter høye plastbokstaver, ett eller annet sted her i Sandefjord? Jeg må se på kalenderen og se om dette er aprilsnarr. Men nei, vi er milevis unna april, og jeg har heller ikke drømt, eller hatt mareritt er vel et mer riktig ord å si.

DEL

MeningerHvem i all verden er det som har fått en slik syk idé, og til og med har klart å få politikere med på dette?  Jeg føler nesten at futten går ut av meg, før sinnet tar tak i meg, og jeg føler en desperat trang til å få stoppet slik galskap.  Finnes det virkelig politikere som seriøst vil forsøple naturen med bokstaver av plast?  Bråta, kaller jeg slikt.  Jeg blir sinna, rett og slett, og jeg finner meg rett og slett ikke i det.

Finnes det virkelig noen som tror at hvis jeg ser disse «TENK STORT»-bokstavene, så vil jeg få en mega aha-opplevelse og gå hjem og bli en ny Einstein?  Yes!  Ved å sette opp disse bokstavene så er det akkurat det motsatte av å tenke stort politikerne gjør.  Hva skal denne elendigheten koste, om jeg tør spørre?  Jeg gråter inni meg over et slikt sløseri.  Er Sandefjord en slik rik by at de har råd til å bruke penger på tøys og tull, på denne måten?  Jeg bare spør, her jeg sitter med puls i snart 120.  Godeste, jeg blir visst pinadø nødt til å melde meg inn i et parti for å få stoppet galskap som dette.  Jeg trodde rett og slett ikke at det var mer galskap politikerne kunne finne på, men jeg tok feil.  Jeg blir lei meg, langt inn i det innerste.

Hvis dere virkelig skal tenke stort, så bruk disse pengene, som dere har tenk å bruke på disse meningsløse bokstavene, på mat til beboerne på Kamfjordhjemmet.  Ja, de blir sulteforet.  Det er fakta.  Min far gikk ned ca. 20 kilo på seks måneder der oppe.  Nå kan jeg se at mange av dere ser ut som et spørsmålstegn?  Ja, ei dame som har mannen sin der oppe, ba meg om å skrive om den ynkelige maten de får.  Det er små babyporsjoner til voksne mennesker.  Hun må ha med seg mat opp til ham, hele tiden, for han er konstant sulten.  Og min far bukket jo under av en lungebetennelse fordi han ikke hadde motstandskraft i kroppen lenger.  Han ble bare skinn og bein.  Ti dager før han døde, da han var oppegående og helt klar, var min mor og jeg der oppe, og skulle gå da han skulle spise middag.  Altså, dagens høydepunkt, bør det jo være, på et slikt sted, også. 

Det som har svidd seg fast på mine netthinner, er noe som skjedde da vi skulle gå, da min far går for å spise.  Dette var fredag 4. september 2015.  Vi følger ham bort til ett av de små bordene, hvor maten skal serveres.  Pleieren setter en skål med brunt vann foran min far.  Min staute flotte far på 192 cm må sette seg ned foran dessertbollen med det brune vannet.  Det skulle visstnok være en slags småsuppe.  Vi har ikke mer grønnsaker og kjøtt, sier  pleieren som har ansvaret for serveringen den dagen.  Men han er jo ikke så glad i kjøtt og grønnsaker, likevel, sier hun.   Altså, underforstått, så da kan det jo være det samme.  Jeg blander meg jo inn, da jeg ser hvordan hun uten å blunke setter den lille bollen med farget vann foran far.  Han begynner jo å spise dette brune vannet, høflig som han er, med skjeen.  Vi har bestilt mer, sier pleieren, i en avvisende tone.  Jeg gråter inni meg, idet mor og jeg går bortover korridoren.  Jeg snur meg og ser på min elskede far, og tenker at dette synet vil jeg ha for mitt indre øye så lenge jeg lever. 

Jeg undersøker i kantinen, men de sier at det er tomt for mat der de får den fra, altså fra Nygård.  De får ikke mer.  Det kommer en pleier fra en annen avdeling og sier at flere ikke har fått mat på hennes avdeling.  Har dere ikke noe annen mat da, spør jeg.  Ei hyggelig dame finner en desiliter eller to, med grønnsakslapskaus som de hadde i kjøla.  Jeg tar den med meg og går opp til min far.  Pleieren blir irritert og sier at det ikke er min jobb å ta meg av dette.  Jo, når min far ikke får mat, så blir det min jobb.  Jeg lover meg selv at far skal bort derfra. 

To dager etterpå henter jeg ham hjem til meg til et ordentlig måltid.  Noe han elsket.  Fiskepudding (fra Berggren) i hvit saus, og med karri på toppen, og poteter og grønnsaker.  Og dessert som han var så glad i: sjokoladepudding med vaniljesaus og krem.  Hvis de fikk dessert der oppe, så kunne han få to-tre spiseskjeer med sjokolademousse, som de kalte det, uten noe tilbehør.  Ikke noe luksus der i gården, nei.

Min far var litt på Lunden før han kom på Kamfjordhjemmet.  Der var det noe helt annet.  Når det var middag, så la de på hvit duk, med skikkelig pådekking.  Du fikk ikke bare en skål slengt til deg, på et lite bord.   Selvfølgelig var det varme og medfølende mennesker på Kamfjord-hjemmet også, som det var på Lunden, men det hjemmekoselige manglet.  Og en eller to negative pleiere er faktisk nok til å forsure omgivelsene. Har dere politikere fremdeles ikke mistet lysten på å bruke kommunens sårt trengte penger på disse meningsløse bokstavene, så håper jeg, og tror, at dere tar til fornuft og faktisk begynner å tenke. Jeg kan love dere at disse plastbokstavene kommer til å bli tagget ned i eninga.  Sann mine ord.  Så ikke glem å ta med i regnestykket deres rengjøring av disse bokstavene, sikkert mange ganger i året.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags