Gå til sidens hovedinnhold

Tunsberg-biskopen skal ikke være en man bukker og neier for, men en som er i øyehøyde med folk

Artikkelen er over 3 år gammel

Som prest i kirken har jeg alltid hatt tanker og meninger om dem som ble foreslått til å sitte i bispestolen. Men at noen skulle foreslå meg som bispekandidat? Det var en spesiell opplevelse å oppdage mitt navn på listen over kandidater til bispestolen i Tunsberg.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nå står jeg altså på den foreløpige listen, og en naturlig bieffekt er at jeg kan si til familien min at de fra nå av må bukke og neie for meg, for jeg står på en liste med 31 svært kvalifiserte bispekandidater. Så kom ikke her!

Jeg tuller litt med det nå, men de litt mer seriøse tankene streifer meg også. Kanskje jeg kan være med og bidra med noe som gjør at kirka i Tunsberg og i Norge vil være en relevant folkekirke i årene som kommer?

De som skal bestemme hvem den neste som skal kle seg i Tunsbergs bispekåpe er, tenker nøye gjennom hva slags biskop kirken i vårt bispedømme trenger nå. Men jeg lurer på hva et menighetsrådsmedlem, en prest, en prost et sted i Norge eller en professor ved en utdanningsinstitusjon tenker om den kandidaten de ønsker skal bli vår nye biskop? Og ikke minst lurer jeg på: hva tenker biskopene? De som allerede sitter der på bispestolen sin? Hvilke kriterier legger de til grunn for sitt valg? Det hadde vært spennende å være tankeleser i disse bispevalgstider.

 

Jeg vet hva jeg selv tenker om det, og jeg skal jo også om en stund stemme. Jeg vet hva jeg synes en biskop skal være og hva det er viktig at en biskop kan. Jeg har to biskoppelige forbilder. Ola Steinholt, biskop i Nord-Hålogaland (Troms og Finnmark) fra 1999 til 2001. En rotekte, troverdig, karismatisk, lyttende, ydmyk, humoristisk og faglig dyktig biskop. Årets nordlending ble han også et år. En folkets mann, som på begynnelsen av -90-tallet skiftet mening om synet på homofile og som sto i den rasende stormen som fulgte i kjølvannet av beslutningen.

Det andre forbildet er erkebiskop i den anglikanske kirke i Sør-Afrika, Desmond Tutu. Han var, og er, sylklar på hvilke verdier som er viktige å lese ut av det bibelske budskapet og inn i vår tid. Han sto som en påle under apartheidregimet og i oppgjørene som fulgte etter avskaffelsen av det samme. Og som, ikke minst, er utrolig humoristisk og lettlivet. Jeg har en gang danset meg ut av en kirke med ham.

Jeg rekker jo ingen av disse to til knærne (selv om Tutu er utrolig liten av vekst ...), men disse to vil for alltid være biskopene i mitt hjerte, og jeg vil lete etter de nevnte egenskapene hos en bispekandidat jeg skal gi min stemme til. I en endringstid av de helt sjeldne som vi lever i nå, kanskje vi trenger en kvinnelig kombinasjon av Ola Steinholt og Desmond Tutu? Jeg ønsker meg uansett en biskop som gjør seg gjeldende i nyhetsbildet med stor karisma, spenstige utsagn og morsomme innspill, med seriøsitet og lettlivethet i skjønn forening.

Jeg synes at listen som inneholder 32 kandidater, er god og sammensatt, og jeg håper alle forslagene blir vurdert som seriøse. Jeg er glad for at det er flere menighetsprester på listen. Det er jo i det lokale mennesker møter kirken og det eneste grunnleggende kriteriet for en biskop er at vedkommende tilfredsstiller de kvalifikasjonskravene vår kirke har for å kunne være prest. En prest i dag, og en biskop i dag, bør være nær folket i folkekirken og snakke deres språk. Det skal ikke være en man bukker og neier for, men en som er i øyehøyde med folk. Det blir spennende å følge med på hvilke kandidater bispedømmerådet ønsker å ha med videre, og en biskop av folket vil jeg ønske velkommen til oss i Tunsberg.

Kommentarer til denne saken