Klimaskeptikerne skremmer!

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.At det tydeligvis er mange klimaskeptikere i Norge skremmer meg. Derfor spør jeg klimaskeptikerne som Kåre Willoch gjorde: Tror du at huset ditt kommer til å brenne? «Svaret er Nei!» Men du tegner jo brannforsikring? «Ja, selvfølgelig!» Sånn er det også med klimapolitikk. Er det en risiko for at mennesket påvirker klima, så er den risikoen så fatal at vi er nødt å gjøre hva vi kan.

Klimaskeptikernes fornektelse kan i ytterste konsekvens true vår eksistens dersom de kommer i posisjon. Demokratiet handler om hvordan vi møter våre meningsmotstandere, lytter, er i dialog og inngår kompromisser. Er det dessverre slik at demokratiet ikke vil evne å takle klimakrisen, når vi ikke engang kan enes om hva som er premisset?

Verden står foran den alvorligste krisen siden Svartedauden. Kanskje har denne krisen det største skadepotensialet i menneskehetens historie. Klimakrisen, eller klimakatastrofen er verdensomspennende og vil på sikt ha innvirkning på alt på denne kloden. Alle bør derfor ha interesse av å gjøre sitt for å begrense virkningene. Hvis ikke nok gjøres; hvis ikke tilstrekkelige tiltak settes i verk, kan resultatet bli en global kollaps. Ikke bare vil det som omgir oss, vårt miljø, endre seg katastrofalt.

Vår sivilisasjon kan falle sammen, sier den berømte Tv-mannen David Attenborough. Våre levesett, vår væremåte, vårt samfunn, vår kultur, våre styringsformer står i fare for å bli radikalt forandret. Store endringer i miljøet rundt oss, vil forandre vår måte å tenke på. Vi vil få miljø- og klimaflyktninger i tillegg til de økonomiske og politiske flyktningene. En økning som vil utfordre vårt menneskesyn og vårt styresett.

Norge må selvsagt også bidra. Å argumentere med at Norge er et lite land i verden, og at det vi gjør, har liten eller ingen innvirkning på det globale klimaet, har ingen hensikt. Selv om vi ikke gjør noe som helst, om vi fortsetter å leve som om ingenting vil skje, så vil kommende generasjoner måtte ta konsekvensene av den globale oppvarmingen som uansett kommer.

Dette er en krig som menneskeheten kjemper mot seg selv. Og den er global. I de to verdenskrigene, som tross alt var geografisk begrenset, kunne enkelte land erklære seg nøytrale. Det er umulig i denne krigen. Ingen kan bli stående utenfor de slagene som må kjempes. Vi vil alle bli berørt om nasjonale tiltak settes i verk eller ikke. Det nytter ikke å gjemme seg bort.

Å satse ensidig på at teknologiske markedsstyrte nyskapninger og oppfinnelser skal være nok til å redde kloden, er ren strutsepolitikk. Men noen politikere har ingen skrupler i sin jakt på stemmer: «Vi kan ikke stenge ned Norge for å redde hele verden. Norge står for vel én promille av verdens klimagassutslipp. Jeg ser fram til å få fram realismen, ikke bare symbolpolitikken,» sier Sylvi Listhaug nestleder i Frp, inntil nylig vår olje- og energiminister. Nærmere klimafornekting og ekstrempopulisme er det vanskelig å komme. I denne krigen som i alle andre, er sannheten et tidlig offer. Og hun er ikke alene. USAs president er inne på det samme når han sier at klimaet er et problem for alle andre enn han og USA.

For å komme i nærheten av klimamålene i Parisavtalen må samfunnet omstilles. Og omstilling er vår statsministers mantra. Men det store spørsmålet er om hun styrer en regjering som har den viljen, den autoriteten og den gjennomføringskraft som trengs for å få virkeliggjort de nødvendige omstillingene. Og ikke minst, har hun og hennes regjering den tilliten som er nødvendig for å få befolkningen til å akseptere og rette seg etter de vedtak som gjøres?

Liten tillit hadde hun fra før, og den er nok ytterligere svekket etter at Frp trakk seg ut av regjeringen. Noe som er et stort nederlag for Erna og som kjørte hennes drøm om en varig borgerlig firepartiregjering utfor stupet. Men spriket innad i regjeringen er blitt mindre. Det gjør det lettere å bli enige om en felles virkelighetsoppfatning.

Men er trusselen mot framtiden av en slik karakter i Norge, føles den så truende at vi er villig til å gi avkall på noen av de goder vi har i vår velferdsstat? Vil vi frivillig være med på en omstilling til noe som sannsynligvis ikke er til det bedre? For at det skal lykkes må først og fremst politikerne omstille seg. De må fatte de nødvendige vedtakene uten å ta mer hensyn til sine posisjoner, gjenvalg og sine partier enn til klimaet. Det svekker tilliten at ingen statsråder gjør noen feil i statsministerens øyne. Selvrosen må begrenses. NAV kaoset, ansvarspulveriseringen og det politiske spillet lover ikke bra. Heller ikke regjeringstilslutningsløgner.

Folket må ha tiltro til at de store omstillingene som må iverksettes, er fornuftige og nødvendige. Folket må tro at politikerne vet hva de gjør. At de tiltak som foreslås har effekt og er vitenskapelig basert. Og ikke har partipolitiske og personlige motiver. Dersom de styrende mangler tillit i befolkningen, dersom folket ikke vil gjøre som myndighetene vil i kommende, og mer omfattende krisesituasjoner, må andre midler tas i bruk for å få omstillingene iverksatt.

Det blir vanskelig å opprettholde demokratiet hvis verden er i ferd med å bukke under. Historisk sett så har dyptgående kriser ført til at kravet om en sterk mann dukket opp. Og sterke menn er i vinden for tiden. Fra Vladimir Putin i Russland til Tyrkias Erdoğan og Kina der stadig mer makt samles på Xi Jingpings hender. Sterke menn som ikke føler seg hemmet av sannheten, og som verken har ønske om eller behov for støtte av brysomme og kritiske velgere når nødvendige vedtak må fattes.

Es gibt doch andere Metoden. Og andre Metoden er nettopp det vi kan frykte mest som en politisk følge hvis klimakrisen blir alvorlig nok. Også i Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.