Statsfobi?

Av

Hva er det med dem? De som har et så stort behov for å gå til angrep på alt som har noe med stat å gjøre.

DEL

LeserbrevInstitusjoner. Bedrifter. Direktorater. Etater. Virksomheter. Yrker. Ja, betegnelser som har stat i navnet er de ute etter. Hva vil de? Hvor vil de hen? Hva vondt har staten gjort dem? Og hvem er de? Hvor kommer de fra? Hvor har de fått det fra at den norske stat er individets fiende. En fiende som befolkningen må beskyttes mot. Hvis selve eksistens de føler seg krenket av. Som tar friheten fra dem. Statsfobi kalles det. Eller statsskrekk. En fobi på linje med høydeskrekk eller brontofobi: angst for tordenvær.

Fobi defineres slik i Det Norske Akademis ordbok: en vedvarende og unormal frykt for en ting, en aktivitet eller en situasjon.

Ny-liberalister kalles de, de som har blåst støvet av teoriene til de første liberalistene som dukket opp i forbindelse med den industrielle revolusjon. Eneveldets kontrolløkonomi, merkantilismen, ble erstattet av det fri marked. Markedsliberalismen som bygger på Adam Smiths teori om at når hver enkelt handlet ut fra sin egeninteresse, ville konkurransen som en «usynlig hånd» lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til det beste for alle. Vekterstaten er liberalistenes idealstat. En stat som lar markedet være selvregulerende; en stat som bare har som oppgave å legge forholdene til rette for at noen mennesker, de fremadstormende, de sterke, de initiativrike skulle tjene seg store og mektige.

Etter hvert viste det seg at konsekvensen var at fattigdommen og nøden ble større for mange flere enn den var i merkantilismens tid. De rike ble rike mye på andres bekostning. Smiths teori holdt ikke vann da, og lekker som en sil nå..

Venstre er det første partiet i Norge som nettopp reagert på effekten av den rendyrkede liberalismen. En ideologi som hadde som resultat en stadig økende mengde tapere, fattige som det frie valg ikke var noe alternativ for. De hadde intet å velge mellom. De kunne ikke som Dronning Marie Antoinette velg kake dersom de ikke hadde brød. Noe få tjente på den økonomiske liberalisme, men de fleste tapte.

Mange ny-liberalister befinner seg ikke uventet i Frp og i pengehøyre, men vanskeligere å forstå er at mange føler seg hjemme i Venstre. For Venstre ble stiftet for å ta seg av disse taperne, det store flertall som måtte lide for de andres frie valg. De fattige, de syke, de underernærte, de bostedsløse hadde seg selv å takke etter mange liberalisters oppfatning. Da som nå.

For 150 år siden definerte vår første og største sosiolog Eilert Sundt grunnlaget for velferdsstaten etter lang tids grubling og forskning. Han kom til at de fattige, de tiggende, de sultne ikke bare hadde seg selv å takke for sin skjebne. Årsakene til deres livssituasjon var ikke, slik som mange mente i datidens og nåtidens Norge: latskap, alkohol eller arbeidsskyhet, men tvert imot sykdom og arbeidsledighet. Nettopp denne holdningen kan sies å være grunnlaget for tidligere venstreledere. For Johan Sverdrup, for Johan Castberg, for Gunnar Knudsen. Johan Ludwig Mowinckel. Og for Sponheimen.

Nå er dette partiet i ferd med å forlate sin opprinnelige politiske basis, nemlig sosialliberalismen. Ledende venstremedlemmer beskriver seg selv ikke lenger som sosialliberale, de er kun liberale. Partiet er blitt et etterheng i den store individualiseringsprosessen som har feiet over den vestlige sivilisasjonen. Ikke bare i Norge, men i hele Europa, der de sosialdemokratiske partiene har gått tilbake. Det å henge sosial på navnet har sikkert partistrategene i Venstre ment har vært en belastning og noe av årsaken til reduksjonen i antall medlemmer og antall stemmer. Et fortvilet forsøk på å komme over sperregrensen.

Valget i 2013 dannet grunnlaget for et samarbeid mellom liberalistene i Venstre og deres liberalistiske meningsfeller i Frp og pengehøyre og sammen har de gått til angrep på staten, som de mener legger for sterke restriksjoner på enkeltmenneskets frihet. En stat og et system, som har gjort Norge et velferdssamfunn som er verdens beste og rikeste, hvor verdens lykkeligste mennesker bor, hvor tilliten er stor mellom folk og fe. Nå har Venstre havnet i regjeringssamarbeid med et parti som har en leder som i en takketale på FrPs landsmøte valgte en språkbruk som dette: Det er bare å brette opp ermene, dundre ut og knuse disse jævla sosialistene.

Dette er landets finansminister; min finansminister, mine barn og barnebarns finansminister. Hun vil knuse en politisk retning som uten å ta i for hardt, har bidratt sterkt til at Norge er der landet er i dag. En velferdsstat av ypperste klasse. Staten de er vokst opp i og er vant til. Sosialismen skal altså knuses av et parti som ville privatisere oljevirksomheten på 70tallet, var imot opprettelsen av Statoil og som nå har vært med på å ta statsnavnet vekk fra selskapet. Equinor er det nye navnet. Hvor hadde Norge vært uten statlig eierskap og kontroll?

Norges statsbaner er blitt Vy. For Statkraft, Statnett og Statskog blinker varsellampene. Statsmeteorologene står i fare og statsviterne og statsadvokater er snart en saga blott.

Og Erna Solberg bør passe seg. Hennes tid som statsminister kan snart være omme. Både i ord og gjerning. 

Hans Christian Zeiner Thorbjørnsen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags