«Akkurat nå går det et ansiktsløst «rivningsspøkelse» gjennom byen vår mens det mumler «stål, betong og glass», «stål, betong og glass», «stål, betong og glass»."

Verdensteateret: Mange har minner fra opplevelser i denne bygningen. Dette bildet er fra 1986 - eller før.

Verdensteateret: Mange har minner fra opplevelser i denne bygningen. Dette bildet er fra 1986 - eller før. Foto:

Av

Jeg ber om spalteplass for min gamle arbeidsplass. Jeg vil snakke om mitt Cinema Paradiso. Jeg vil belyse verdien av byens eldste kulturarena. Og jeg vi si noen ord om kommuneskam.

DEL

MeningerDet er ytterst sjelden vi angrer på bygg som ikke ble revet. Rivningsanger finnes det derimot tallrike eksempler på. Akkurat nå går det et ansiktsløst Rivningsspøkelse gjennom byen vår mens det mumler «stål, betong og glass», «stål, betong og glass», «stål, betong og glass».

Denne gangen er det Verdensteatret som bør rives. Et kulturbygg som har overlevd to verdenskriger og et utall rådmenn, duger visstnok ikke lenger. Fra stumfilmens dager og opp til i dag har bygget trofast oppfylt den funksjonen det ble bygget for; å være en arena for kulturformidling. Vi snakker om et bygg som kan loggføre 103 år som kulturarena med hundretusenvis av besøkende. Og jeg spør: Hvor mange kulturbygg med tilsvarende lang historie har vi Sandefjord? Svaret er enkelt: Etter at Teaterlokalet ble revet har vi bare ett; og det heter Verdensteateret.

LES OGSÅ: Foreslår riving av Verdensteateret – det skaper protester

Som ung gymnasiast var jeg heldig og fikk jobb som kinovakt på Verdensteateret. Fra 1973–1976 hentet jeg tunge filmpakker med sykkel på jernbanen, hang opp plakater, rev billetter, kasta ut fylliker og nekta de som åpenbart var alt unge å komme inn på voksenfilmer. Før barneforestillingen søndag kl. 17 strakte køen av forventningsfulle unger seg ut i Storgata og helt opp til Sperre. For å være sikker på å komme inn, måtte det påregnes en time i kø. Og jeg husker ennå rabalderet da Bjørn Simensen som fersk kinosjef viste «porno» på Verdensteateret.

Vilgot Sjömanns «Jag är nyfiken – Gul» hadde noen sexscener som gjorde byens ledende menn og kvinner så opphisset at Simensen måtte stanse visningen, trass godt billettsalg.

Verdensteateret er et bygg forener oss gjennom generasjoner. I denne salen har Sandefjordingene ledd, grått, blitt skremt og kysset og noen også kløpet både her og der. Her har vi sett eksperimentelle kunstfilmer, klisne kjærlighetsfilmer, filmaviser, action og spagettiwesterns. Her har vi dansa til pønkeband og lyttet til klassisk musikk. Her har vi sett russerevyer. Her har vi sett nervøse amatører gi sin første konsert. Det eneste vi aldri har opplevd på Verdensteateret er en ordfører på scenen, som griper mikrofonen og lover at bygget skal vernes, utvikles og drives som det unike huset det er, i all framtid.

LES OGSÅ: Eldfrid og mange andre raser mot riveplaner

Vi er tusenvis i denne byen som har sterke og gode minner fra Verdensteateret. Bygningen er en av dem som gjør Sandefjord til en by. Og gudene skal vite at det etter hvert begynner å bli ganske få av disse bygningene. Da Verdensteateret ble innviet i 1916 var det en av landets første saler bygget for kinodrift. Etter at kinodriften i 1976 ble flyttet til Hjertnes, har bygget langsomt forfalt. Ulike drivere sett muligheten for å utvikle Verdensteateret som ungdomshus, teaterscene og konsertarena–og møtt veggen.

Tallrike ildsjeler har pådratt seg økonomiske bekymringer og søvnløse netter i forsøket på å få til stabil drift i Verdensteateret. Ære være dem for det. Men uten en ansvarlig og kulturbevisst eier nytter det ikke.

Som Sandefjording kjenner jeg ofte på det jeg vil kalle for kommuneskam. I debatten om Verdensteateret kjenner jeg at denne skamfølelsen blir ekstremt sterk. En kommune som ikke ser verdien av å satse 100 % på et unikt bygg som Verdensteateret, er en kommune som ikke fortjener å bli kalt en kommune. Ordet kommune er et hedersord i min ordbok. Ordet er lånt fra det fransk «commun», som kommer av det latinske «communis», som betyr «felles».

Det vil koste fellesskapet dyrt hvis Verdensteateret forsvinner. Verdensteateret er en del av Sandefjord kulturelle allmenning og vil, dersom det rives, etterlate et hull i byens hukommelse. Men rivningsspøkelset gir som kjent blanke f ... i folk flest og i minnene våre. Rivningsspøkelset går aldri på kino, konserter, teater og utstillinger. Rivningsspøkelset går bare på byggemøter. Her har noen snakket sammen og funnet ut at Verdensteateret må vike plass for enda en sjelløs betongklump. Nok en gang er det noen som trenger en ledig, byggeklar tomt. Nok en gang er det noen ser muligheten til rask profitt på bekostning av fellesskapets verdier.

Jeg skammer meg over årtier med planlagt forfall og politisk sukking og stønning over hvor dyrt og vrient det er å drifte Verdensteateret. Hvis Sandefjord opp gjennom årene hadde vært velsignet med framsynte politikere, ville vi sluppet å ta denne debatten nå. Verdensteateret skulle vært sikret et «evig liv» for 40 år siden. Det er Kommunen og generasjoner med visjonsløse politikere som har gjort Verdensteateret til et mulig offer for Rivningsspøkelset. Det kan være verdt å merke seg at det aldri manglet politisk vilje og økonomiske midler til å bevare rikmannskulturen på Midtåsen. Nå blir det spennende å se om det finnes vilje og midler til å bevare den folkelige kulturen på Verdensteateret.

Hvis Verdensteateret skal reddes, må det bli en politisk sak. Å nekte riving, uten å ha en forpliktende plan for renovering, drift og utvikling, vil bare være en midlertidig utsettelse. Vi må ville noe med Verdensteateret. Det må ligge en visjon bak hvis bygget skal fungere som kulturbygg; hvis ikke kan vi like gjerne gjøre kort prosess og la Rivningsspøkelset få viljen sin.

ANDRE MENINGER:

Legg ned taxfreehandelen om bord

Riving av Verdensteateret bryter med alt vi har vedtatt, og som forplikter!

Verdensteateret er en institusjon i byen, og riving bør være helt uaktuelt!



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags